11. Juli, 2025 │ Epsiode 17

En samtale om rus – uten filter, men med kjærlighet


I denne episoden deler Kine og Paal sine egne erfaringer med rus og psykisk helse – ærlig, sårbart og uten filter.

De snakker om hva rusen ga, hva den tok, og hvordan veien mot rusfrihet har vært ulik – men likevel bærer samme lengsel: etter ro, tilhørighet og frihet.

En viktig og ærlig samtale om skam, identitet, foreldreansvar, relasjoner og håp.


Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

 

Kine

Hei og velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

I dag så tar vi en litt sånn videre prat om noe vi har snakket om litt tidligere – rus og psykisk helse.
Tenker vi kombinerer dem litt i dag, fordi vi ser vel det at de har litt med hverandre å gjøre.

Paal

Det har de.

 

Kine

For den som ikke har lyttet til oss før, så anbefaler jeg jo absolutt at dere hører på episoden som omhandler hver og en av oss.

 

Paal

Episode 1 og 2.

 

Kine

Ja, for der snakker vi litt om hvor vi kommer fra og hvilke erfaringer vi har med oss.
Jeg tenker vi spinner litt ut fra det i dag og går litt mer dypt inn i det. 

 

Det var jo en grunn til at vi ville snakke litt om rus og psykisk helse, fordi at vi begge to har jo en historie med rus,
begge to på hver vår kant, forskjellige midler, og samtidig så synes vi jo at dette her er en viktig ting å belyse, veldig viktig,
og jeg tror det er en ting vi alle sammen vil møte en eller annen gang i livet. 

 

Paal

Ja. Enten direkte eller indirekte.

 

Kine

Ja, så jeg tenker vi kan… Du kan kanskje begynne litt, du, Paal, og fortelle litt.
Du trenger ikke fortelle så mye, i og med at du har åpnet litt med det i en annen episode.
Men du kan jo fortelle litt hva du har med deg av bagasje.

 

Paal

Ja, når det kommer til rus, så har jeg jo en alkoholavhengighetsdiagnose.
Nå har jo ikke jeg rørt alkohol siden 2017. Men på slutten, siste tida, så var det ganske heftig.
Ganske hard drikking.

 

Kine

Kan du si hvor gammel du var da?
Bare sånn for å sette litt perspektiv.

 

Paal

Da må jeg regne.
I 2017, da var jeg 34 år vel?

 

Kine

Men du hadde jo ikke bare alkohol med deg.
Du hadde jo med deg noe i bagasjen i tillegg.

 

Paal

Jeg hadde jo noe bagasje som, ja, alt fra oppveksten med streng religiøs oppdragelse til ting som har skjedd opp gjennom livet. 

 

Kine

Og så fikk du… Bare en sånn liten innføring nå, jeg bare sper på.
Du fikk en depresjonsdiagnose.
Det er kanskje litt viktig å få fram, fordi at de hang litt sammen, den alkoholen og depresjonen, vil jeg tro.

 

Paal

De gjør jo det, på den måten at man kanskje selvmedisinerer seg litt.
Ubevisst for min del, men man gjør jo det.
Som legen min sa, det er verdens beste medisin der og da.
Funker veldig godt.

 

Kine

Ja, det gjør det. 

 

Vi kan faktisk se litt på dette, for jeg måtte jo sjekke litt opp imot denne episoden i forhold til – Hva sier tallene?
Altså, hva sier forskning? Har det vært gjort noen undersøkelser og slike ting?
Og da kikker jeg primært i Norge, fordi det er nå her vi er fra.
Og da får jeg faktisk til svar det at, når det gjelder alkohol, så begynner jo faktisk tenåringer i 12-15 års alder.
En veldig tidlig introduksjon. Og det øker da opp mot 18-19 års alder, tidlig 20. 

 

Det er ganske skremmende tall når de begynner når de er 12.
Gir jo litt tanker. 

 

Paal

Ja, det gjør jo det. Det sier kanskje litt om... om hvor mye det hjelper å ha en aldersgrense, jeg vet ikke.

 

Kine

Ja, men gjør det egentlig det?

 

Paal

Nei, det var det jeg mente. 

Gjør det egentlig det? Hjelper det?

 

Kine

Jeg stiller meg noen spørsmål jeg da, fordi at jeg kommer fra et hjem der, ja… Igjen, må gjenta, oppvokst på 80-tallet,
der på en måte det å sitte i, de satt jo ikke og drakk oppi oss barna.
Men det å ta seg en øl eller ta seg en fest, selv om vi barna var hjemme, det var ikke en ting som ble sett ned på.
Det var på en måte dagligdags, eller ikke dagligdags, men i alle fall, det var ikke sett ned på.
De skjermet oss, ja, det gjorde de jo.
Men så ser jeg jo det, fra voksen alder selv – jeg har ikke hatt noe problem med alkohol, og har aldri hatt alkohol som en del…
Jeg føler ikke, i alle fall, at alkohol har vært en ting som for meg har fristet. Kanskje er det og fordi at de normaliserte det.
Kanskje var det og FORDI at de normaliserte det, og at jeg kjente på det at det der ville ikke jeg ha rundt meg noe mye.
Jo, jeg var på fest, ja, det var jeg. Men jeg fikk et veldig spesielt forhold til alkohol, og det var det at jeg følte jeg mistet kontroll.
Så for meg så ble ikke det en ting som var normalt da, i oppveksten, eller i tenårene da. 

 

Paal

Hjemme hos oss så var det jo ikke noe alkohol. Ikke noe slik, som jeg kan huske på, at det ble drukket noe rundt oss.
En eller to ganger kan jeg huske på at det var en fest, men det var ikke noe vanlig, nei.
Så det var liksom ikke noe jeg vokste opp med å se.

 

Kine

Nei. 

Husker du selv når det begynte for deg?

 

Paal

Ja, jeg var vel relativt sen, 15 år første gangen jeg smakte alkohol.

 

Kine

Ja, sen?

Litt sen i forhold til tallene i alle fall.

 

Paal

Ja, og i forhold til dem rundt meg også. 

 

Kine

Ja, sant. 

 

Så du hadde på en måte folk rundt deg som startet tidligere?

 

Paal

Ja, det hadde jeg.

 

Kine

Tenker vi kan gå litt… Jeg bare spør deg litt slike spørsmål og slike ting, som kanskje noen lurer på, litt slike ting.

 

Kan du huske først gangen alkoholen ga deg følelsen av lettelse eller frihet?

Paal

Med en gang. 

 

Det var ikke første gangen, da ble jeg bare dårlig, men fra andre gangen. 

Jeg elsket jo den rusen, det var jo det beste i verden.

 

Kine

Nå har jo du, som sagt, snakket om at du har med deg ganske mye bagasje,
og med forståelse for at du hadde med deg det du hadde med deg, så kan jeg på sett og vis forstå det.

 

Paal

Det er jo ikke noe jeg har vært bevisst opp igjennom. 

 

Kine

Nei? 

 

Paal

Nei, ikke i det hele tatt egentlig. 

 

Kine

Nei, men for den som har hørt historien din og, så ville man kanskje tenkt at;

“Ok, man skjønner at trykket har vært for stort.” 

 

Var det noe du ikke fikk plass til i livet ditt, som alkoholen plutselig kunne romme for deg? 

 

Paal

Det var da vanskelige spørsmål da.

 

Kine

Ja, men vi må gå litt i dybden her inne.

 

Paal

Ja, vi må det. 

 

Den ga meg en følelse av frihet, av å kunne slå seg løs, og ja. 

Vanskelig å sette ord på det, men ja, føle seg fri både til kropps og til sinns, lett, alt er bra, alt er artig, alt er bare; “Juhu!”

 

Kine

Vil man kalle det bekymringsfritt?

 

Paal

Ja, absolutt.

 

Kine

Det kan jeg forstå. 

 

Her kommer det et kanskje litt vanskelig spørsmål, fordi du har jo sagt at du har ikke helt vært bevisst hvordan ting har vært. 

 

Men, hvordan visste du innerst inne at det begynte å gå for langt, før du sa det høyt?

 

Paal

Oi, det er et vanskelig spørsmål. For det er så mye... Det er så mye gråsoner, og det er så mye, ja… 

Noen ganger så kunne jeg tenke at; 

 

“Oi, kanskje det er litt mye, men det går nå bra.”

 

Kine

Ja, ikke sant?

 

Paal

Ja, eller;

“Oi, nå sitter jeg og drikker og klokka er tre på søndagsnatt, og jeg skal på arbeid på mandag, det er kanskje litt dumt.” 

 

Slike ting. 

 

Men altså, man børstet det jo bare av seg.

 

Så, hvor visste man at det var for mye?

Når det smalt!

 

Kine

Når det smalt skikkelig, ja? 

 

For det smalt jo skikkelig for deg, helt på slutten, og det tok vel litt tid og egentlig…
Altså, jeg var jo med deg delvis på den reisen, så jeg vet jo det at,
og jeg var vel kanskje en av de siste du møtte på, før det skikkelig smalt.
Og det… Du var jo ganske stille, om hvordan du egentlig hadde det.

 

Paal

Ja, det ble jo ikke snakket om.

 

Kine

Nei.

 

Paal

Nei.

 

Kine

Og det tok jo ganske lang tid, egentlig, før du sa det høyt, at; 

 

“Oi, dette må jeg slutte med.” 

 

Eller; "Dette her har jeg et problem med.”

 

Paal

Ja, det tok jo helt fram til jeg ble lagt inn i 2017. 

 

Jeg ble jo egentlig lagt inn på grunn av psykiske ting.
Men så ble det jo…
Det kom jo fram når jeg ble intervjuet, inntaket der, om alkoholforbruket og slike ting, og de bestemte seg for at; 

 

“Jeg tror det er det vi må behandle nå.” 

 

Og jeg skjønte jo ikke helt da heller. 

Det tok jo noen dager før jeg bare; 

 

“Ja, ok, det er sånn det er ja.”

 

Kine

Du fikk en tøff avslutning på alt, egentlig?

 

Paal

Ja, ja. Det var jo med et smell.

 

Kine

Hva var det vanskeligste med å skulle slutte, ikke fysisk, men følelsesmessig? 

 

Den vet jeg kan være litt vanskelig å svare på.

 

Paal

Nei, egentlig ikke.

 

Kine

Ikke for deg? 

 

Paal

Nei. 

 

Det var jo det at jeg måtte lære meg å klare å være meg selv uten alkohol, uten kjemisk hjelp.
Og det er jo ikke så lett, fordi rusen hjelper deg veldig til å senke guarden, til å føle seg fri og lett,
til å kanskje være seg selv, i alle fall det man tror er seg selv. 

 

Så det å lære seg å gjøre det uten den hjelpen, det er ganske heavy arbeid.

 

Kine

Det krever mye.

 

Opplevde du at folk rundt deg forstod hva som egentlig foregikk, eller ble mye av det skjult? 

 

Paal

Hva tenker du på da?

 

Kine

Da tenker jeg på selve alkoholbruken.

 

Paal

Alkoholbruken. 

 

Kan du stille spørsmålet en gang til?

 

Kine

Opplevde du at folk rundt deg forstod hva som egentlig foregikk, eller ble det mye skjult? 

 

Paal

Jeg tror ikke det var mange som skjønte hvor ille det egentlig var, nei.

 

Kine

Nei, for du har sagt noen ting i en tidligere episode, og det var at du var party-Paal.
Og det synes jeg er litt viktig å ta fram, fordi at når man på en måte har litt den; 

 

“Ok, hvor skal vi?” 

 

“Vi vet Paal drikker.” 

 

“Å ja, vi vil drikke. Hvem vil vi ha med oss?” 

 

“Jo, vi vil ha med oss Paal, fordi han drikker.” 

 

Sant? 

 

Det tror jeg er ganske vanlig i klikker med venner, at det blir som oftest noen i gruppen som er en typisk «ja, der vet vi, der drikker vi». 

 

Da tenker jeg og kanskje, tilbake til det spørsmålet, om folk forstod det, hvor alvorlig det egentlig var, eller om de bare tenkte; 

 

“Nei, han er jo party-Paal.”

 

Paal

Nei, jeg tror egentlig ikke at så mange forstod det, nei. 

Jeg tror egentlig ikke noen forstod det.

 

Kine

Har du noen ganger kjent på sorg etter at du slutta? 

Ikke over tap av rusen, men en del av livet som var deg?

 

Paal

Ja, i alle fall i tida etterpå, som vi snakket om tidligere, og det med å bygge seg en ny identitet og alt det der,
så er det klart at tapet av en identitet som har vært en stor del av livet, det blir ganske tungt.
Selv om det er en negativ del av deg selv, på en måte, du mister, så mister du en del av deg selv. 

 

Kine

Men du mistet jo ikke bare det. 

Du sa jo og at det forsvant en del mennesker fra livet ditt.

 

Paal

Ja, ganske mange.

 

Kine

Det tenker jeg også kan være ganske tungt.

 

Paal

Ja, der og da så var det det. 

 

Kine

Hva har du lært om deg selv gjennom å være ærlig om avhengighet? 

 

Paal

Det første jeg har lært er at det ikke er noe farlig å snakke om. Det er faktisk ikke farlig i det hele tatt.
Kanskje mer det motsatte, det er positivt.
Man får mye positive tilbakemeldinger, støtte fra folk man nesten ikke kjenner, eller ikke har møtt på 20 år, og ja. 

Så for meg så vil jeg si at det bare har vært positivt. 

 

Kine

Ja. 

 

Har du, på en måte, møtt folk som også har sagt at de har vært der du har vært? 

 

Paal

Ja. Og jeg har møtt folk jeg kjenner, som jeg ikke har ant, eller folk jeg har ant at det har vært noe,
men ikke har vært så ille som det faktisk har vært.
Veldig mange som har åpnet seg, som har sendt melding, eller som har tatt kontakt på et eller annet vis, og fortalt og delt. 

Det har det vært en del av. 

 

Kine

Veldig positiv tilbakemelding egentlig.
Veldig sånn, der ser man hvor fort gjort det er å overse at andre også har det samme problemet, eller lignende situasjoner. 

 

Paal

Ja, det foregår som regel i det skjulte. 

 

Kine

Ja, jeg vil at vi skal gå inn litt på akkurat det med skjulte, for du sier at du har jo hatt en identitet med å være party-Paal,
men du har jo også levd et liv som familiefar. 

 

Paal

Ja.

 

Kine

Oppi alt dette her. 

 

Paal

Ja. Jeg har jo vært det man vil kalle en høytfungerende alkoholiker. Jeg har jo ikke mistet jobber og sånne ting.
Familieliv har jo kunnet ha vært litt opp og ned og litt turbulent.
Men jobben har nå stått stødig, selv om det kanskje har vært noen episoder der jeg kanskje burde ha mistet den.
Men ikke så veldig mange.
Så har det jo kanskje vært en eller annen gang det har skjedd at jeg kanskje ikke skulle ha vært på jobb,
eller kanskje skulle ha vært på jobb, men ikke har vært det, og brukt egenmelding, det har jo skjedd. 

 

Kine

Jeg tenker jo, det er jo…
Grunnen til at jeg vil belyse det er fordi at veldig mange synes det er ok å drikke i et slikt stort kvantum, som har normale liv.
De har jobb, de har familie. Også er det noe med det, kanskje litt som du sa også, du var ikke helt klar over at det var så ille.
Og hvis du hadde noen slike øyeblikk der du kjente på det at; 

 

“Ok, kanskje det er for mye”, 

 

så var det som du sa, så kastet du det til siden, og bare; 

 

“ok, jeg rettferdiggjør det”, 

 

på mange måter da. 

 

Paal

Alt handler jo om å rettferdiggjøre det – eller synes at man fortjener det. 

 

“I dag er jeg sliten så i dag så fortjener jeg meg en pils, eller seks.” 

Eller; 

“nå har jeg gjort så mye”, 

eller; 

“Nå har jeg gjort slik og slik”, eller. 

Så føler man at man fortjener det. 

Eller så er man sur. 

“Nå, skal faen meg ha meg en pils og roe meg ned på?” 

 

Det er alltid en grunn, da. 

Og så lenge du har en grunn, så er det ikke noe farlig. 

 

Kine

Nei, ikke sant. Det er noe med det der. 

 

Paal

Det blir litt slik man tenker. 

 

Kine

Hvordan ser du på alkohol i dag, da? 

Er det fremdeles fristelser, eller har det blitt litt fremmed?

 

Paal

Det har blitt fremmed, ja. 

 

Kine

For du har valgt å ikke, i alle fall ikke foreløpig, har valgt å ikke røre alkohol. 

 

Paal

Ja, jeg har ikke rørt en dråpe. 

 

Kine

Nei. 

Var det et bevisst valg? 

 

Paal

Ja. Litt fordi at jeg kjenner meg selv.
I alle fall slik jeg var, så vet jeg at hvis jeg først begynner, så klarer jeg ikke å stoppe.
Så du har jo bestandig den i bakhodet.
Samtidig så må jeg jo si at det frister ikke akkurat å være fyllesyk, for det er det jævligste som finnes.
Så det savner jeg ikke.
Men jeg må jo innrømme, og det har jeg jo sagt mange ganger; 

Er det noe jeg savner, så er det en iskald halvliter i sola. 

Den savner jeg. 

 

Kine

Ja, det er kanskje forståelig. 

 

Paal

Men det er fordi, det handler på en måte ikke om rus, men det handler om at det er forfriskende,
og det er godt, og så er det avslappende.
Men så vet jeg, hvis jeg tar meg en iskald en i sola, så blir det ti iskalde i sola. 

 

Kine

Ja, du kjenner på en måte din egen begrensning. 

 

Paal

Ja, jeg gjør det. Eller i alle fall slik jeg var.
Men jeg har jo også sagt det at jeg tror det hadde gått bra i dag, å tatt seg en, og så hadde det vært med det.
Men jeg har jo valgt å ikke gjøre det da. 

 

Kine

Og så er det jo, da kan vi jo bare informere med en gang at vi har jo egentlig en litt nulltoleranse.
Fordi at vi begge to kommer med en bagasje på hver vår kant, som gjør til at ingen av oss,
på en måte, kan tråkke over noen grenser.
Vi har barn, og vi vil ikke utsette barnet for alkohol. 

 

Paal

Nei. Enkelt og greit. 

 

Kine

Det tenker jeg er en viktig ting å legge frem. 

Det sier litt om hvor vi er i dag i forhold til hvor vi har vært. 

 

Paal

Ja, jeg tror ikke det er mange niåringer som aldri har sett noen drikke alkohol, og lurer litt på hva det egentlig er for noe.
Men slik er det her.
Hun vet ikke hva det er for noe, og hun har aldri sett noen gjort det. 

 

Kine

Nei, men det var jo et valg vi tok basert på vår egen historie, og hva vi føler er rett for henne. 

 

Hva skulle du ønske at noen hadde sagt til deg den gangen du var midt oppi det? 

 

Paal

Det hadde ikke hjulpet og sagt noe. 

 

Kine

Nei. 

 

Paal

Nei. For det er, ved et par anledninger, noen som har prøvd å si at nå er vi bekymret, eller nå tror vi kanskje at det er litt mye.
Men det hjelper ikke. Og det er litt som med alt annet man trenger hjelp for, at du kan ikke tvinges til å få hjelp.
Du må ha lyst til å få hjelp selv, ellers så går det ikke.
Og det ser vi jo gang på gang med de som blir tvangsinnlagt på rehab og slikt.
Det fungerer ikke. Man må ha lyst til å få hjelp selv, man må innse problemet selv. 

 

Så, jeg vet ikke!

 

Kine

Nei, ærlig tenker jeg, veldig ærlig.

 

Skal vi se da, jeg har et slikt siste til deg; 

 

Hva gir deg ekte ro i dag, nå som du ikke lenger har alkohol og gå til? 

 

Paal

Meditasjon, en god film og litt snop og litt brus. Gåtur. Naturen. Vanlige, normale ting. 

 

Kine

Bare nyte og få lov til å være. 

 

Paal

Ja. 

Og så blir jeg også stresset av vanlige, normale ting som folk blir stresset av.
Så det er ikke noe hokus pokus. 

 

Kine

Veldig fint. 

 

Paal

Det som er litt spesielt med alkohol, i alle fall i forhold til illegale rusmidler, er jo at det har to forskjellige klassifiseringer,
der det er klassifisert som rusmiddel på en side, og på den andre siden er det klassifisert som et nytelsesmiddel.
Og så er det jo hvordan man bruker det – ikke hva man bruker, men hvordan man bruker det, som avgjør hva det er.
Også har du en kjempestor gråsone i mellom.
Hvor blir det rusmiddel, og hvor er det nyttelsesmiddel?
Og den gråsonen der er jo den som er vanskelig, kan du si. 

 

Folk har jo spurt meg; 

 

“Når begynte du å drikke for mye?” 

 

Jeg vet ikke. 

Hvor tippet det over fra nyttelsesmiddel til rusmiddel? 

Jeg vet ikke. 

En eller annen plass mellom 1996 og 2017 så tippet det over, men hvor, det er umulig å si.

 

Kine

Tenker det er så kjempeviktig å belyse det her, fordi at det med alkohol,
i og med at det er lovlig, så er det veldig vanskelig å hindre det.
Men jeg tenker jo det har litt og, selvfølgelig er det jo min personlig mening,
men det har også litt med hvilke veier vi tråkker for de her barna våre.
Vi har jo snakket en del om det der; hva gjør vi, hvilke rollemodeller er vi for barna våre.
Politiet har jo veldig mye fokus på det å ikke kjøpe alkohol til en 12, 13, 14 15-åring, for det er faktisk ikke lovlig enda. 

 

Paal

Det er straffbart, da. 

 

Kine

Det er faktisk straffbart, og det er jo opp og ned i mente i avisene om ungdommer som blir kjørt hjem,
kjempefulle, 17. mai, 16. mai, 1. mai.
Og det er ganske vilt altså. For de her ungdommene må få det fra noen plass.
Og det er litt slik, hvis man ser på statistikken i dag da, som er så høy, så er det litt skremmende å se at… 

Og ja, jeg kan forstå at enkelte voksne tenker; 

 

“Det er bedre at jeg kjøper til de, så jeg vet hva de drikker, enn at de får noe som de ikke bør drikke.” 

 

Jeg kan skjønne det, men igjen, vi har et lovverk.
Og det er kjempeviktig at vi som foreldre faktisk går foran med et godt eksempel.
Og hvis man skal, på en måte, se på denne tenåringen, og skal være med denne tenåringen på reisen –
noe jeg synes vi skal være – med åpenhet, så er det og viktig å snakke om konsekvensene av det. 

 

Veldig viktig å snakke om; 

 

Hva kan dette gjøre? 

Når kan det gå for langt? 

 

Det er en litt slik vanskelig knivsegg egentlig, som foreldre tror jeg da,
for jeg tror vi alle sammen vil møte det, vi som har barn eller har noen i nærheten av seg,
vil møte det med alkohol en gang i livet. 

 

Paal

Ja, det er klart. 

 

Kine

Og det er klart, jo mer de her ungdommene får lov til å styre på egen hånd, jo raskere er det at det glir ut, da. 

 

Paal

Men det er som du sier, jeg forstår det, at man føler det er bedre å kanskje sende med fire Breezer enn det er å…
Du vet at hvis du ikke gjør det, så kommer ungdommen hjem, drita full på hjemmebrent som du ikke vet hvor det kommer fra,
som du ikke vet om er ren. 

 

Jeg forstår den. 

Jeg forstår tankegangen. 

 

Vanskelig.

 

Kine

Kjempevanskelig. 

 

Så viktig å prate om det, tenker jeg. Viktig å ha en åpen dialog med barna og faktisk… og faktisk prate om det.
Altså, forberede dem på det, forberede på hva som kan skje og, ja. 

 

Paal

Det var jo ikke slik at jeg gikk rundt og ikke visste om farene, heller.
Men det er ikke noe som ligger langt frem i hodet, når du sitter der.
Det blir som på ungdomsskolen, når det kom en kar som måtte bruke en maskin på halsen for å snakke,
fordi han hadde hatt strupekreft etter røyking. Han stod der og fortalte om hvor farlig det var.
Samtidig som han stod og snakket, så satt vi og rullet røyk og ventet på friminutt. Du bryr deg katta. 

 

Kine

Rett og slett kjempevanskelig. 

 

Paal

Veldig vanskelig. 

 

Kine

Veldig vanskelig. 

 

Paal

Ja, det er det. 

 

Kine

Vi kan ha den litt åpen, og gjerne kommenter dere som lytter hvis dere har noen erfaringer,
eller hvis dere har noen ting dere vil komme med, noen refleksjoner.
For jeg tenker, det er ikke et tema som vi bare legger dødt hvis folk kjenner på at; 

 

“Å dette vil jeg høre mer om”, 

 

eller; 

 

“Dette vil vi at dere diskuterer mer.”

 

Så gjerne send inn noe til oss. Det synes vi er fint. 

 

Paal

Absolutt. Det er det. 

 

Det er jo slik at man, om det er bevisst eller ikke, så er det som regel en grunn for at man ruser seg.
Om det er alkohol eller om det er andre rusmidler. Det ligger et eller annet innerst inne, som regel. 

 

Så hva var det du lengtet etter, eller prøvde å få frem, eller skjule, eller dempe? 

Hva var det du håpet at rusen skulle gjøre for deg? 

 

Kine

Jeg kan jo kanskje begynne litt med, i og med at det er sikkert ikke alle som har hørt historiene enda,
eller hørt hva vi har snakket om oss selv om. 

 

For meg har ikke alkohol vært noe problem. Men for meg var det andre rusmidler på det illegale markedet.
For meg så var det hasj og det var amfetamin. 

Og det, ja, hva var det jeg lengta etter? 

Jeg vil si – en pause. 

 

Nå skal det jo sies slik at jeg har slitt med psykisk helse veldig lenge. Lenger enn hva jeg har vært klar over.
Jeg har slitt mye av livet mitt med, jeg tror, forskjellige typer angst. Så når jeg begynte, og jeg begynte sent, vil jeg si.
For jeg var 19 år da jeg begynte første gangen. Og vanlig til de som begynner med illegale stoffer, eller prøver illegale stoffer,
det er jo når de er en sånn 15, 16, 17 år. Noen begynner enda tidligere. De har sett så tidlig som 12, 13, der også.
Veldig tidlige tall. Veldig skumle tall. 

 

Men ja, hva håpte jeg på? 

En pause, vil jeg kalle det. Fordi at jeg tror jeg gikk så mye med kaos i kroppen, at for meg,
så lette jeg etter noe som kunne stilne tanker, som kunne stilne uro,
som kunne stilne eller hjelpe meg med den personligheten jeg var.
For jeg var en ganske, jeg kunne virke veldig utadgående, jeg kunne virke veldig trygg, glad og sprudlende,
men på innsiden så var det forferdelig å være meg. 

 

Paal

Ja. 

 

Kine

Ja, så jeg vil si pause. 

Ja, det er det jeg kjenner.

 

Paal

Var det noen tidspunkt der rusen føltes som det eneste trygge stedet ditt? 

 

Kine

Ja. Mange ganger. Hele tiden. 

 

Jeg startet som sagt med hasj, og nå vil ikke jeg være en av de typiske der man sier; 

 

“Åh, men du kan ikke si at hasj gjør at du går til sterkere ting”. 

 

Fordi at den hører vi veldig ofte, og den er litt skremselspropaganda, synes jeg.
Fordi at det var ikke den som var verst for meg.
Eller, ja, den fungerte veldig godt for meg, i en periode – der jeg var veldig angstfylt.
Og den har en virkning på kroppen som roer, til den ikke gjør det lenger, for meg i alle fall. 

 

Jeg brukte den ganske jevnlig, og kjente jo allerede ved første gangs bruk at jeg kjente at; 

 

“Ok, her får jeg ro, her har ikke jeg tusen tanker, her går ikke hjertet mitt, det raser ikke, jeg har ikke en uro hele tiden i kroppen.” 

 

Og den fungerte godt helt til jeg var et par dager uten, da kom alt på en måte tilbake med hevn, og jeg ble veldig nervøs.
Så det var litt greia for meg. 

 

Paal

Det er jo litt sånn på alkohol og, at det er… 

Det at vi sier fylleangst, det er ikke bare tull.
Man får faktisk angst dagen derpå av alkohol. 

 

Kine

Og sånn var det for meg også. Det forsterket det.
Og da fikk jeg jo en litt sånn negativ erfaring med det å røyke, fordi at da tenkte jeg; 

 

“Oi, den gjør meg verre.” 

 

Nå skulle jo vi snakke om den ble et trygt sted. 

 

Paal

Ja, det trygge stedet. 

 

Kine

Men det jeg vil si da, som en del av historien her, det er jo det at –
det som skjedde for meg når jeg oppdaget at den også gjorde meg mer urolig, så fant jeg raskt ut at dette her var ikke for meg.
Akkurat denne typen rus var ikke noe for meg.
Og så begynte jeg å lete. 

 

Hva vil da gi den samme roen? 

Hva vil da gjøre meg til den jeg vil være? 

 

– som ledet meg til amfetamin. 

 

Og da kan jeg si at ved første gangs bruk så ble den en trygg havn, fordi den fungerer annerledes. 

 

Den gjør deg litt bekymringsfri. 

Du blir hakket tøffere – i alle fall for meg – jeg ble den personen jeg nok tror jeg hele veien har lett etter. 

Så den ble veldig til trygghet for meg. 

 

Paal

Hva var ditt vendepunkt? 

Når var det du skjønte at du ikke kunne fortsette med rus? 

 

Kine

Jeg har hatt to runder der jeg har sluttet med rus, og da… 

Jeg har sluttet med rus, som jeg har fortalt om i historien min litt sånn tidligere også,
så sluttet jeg med rus da jeg ble gravid med barn nummer to. La meg inn, gjorde alt det på en måte alle forventet.
Men jeg sa jo i den forrige episoden vi hadde om meg og historien min også, at det ble ikke av rett grunn.
Jeg gjorde det for noen andre enn meg selv. 

Så når du sa nå i sted, at det hadde ikke hjulpet hva noen andre hadde sagt, så må jeg nesten holde med i den.
Fordi at når du gjør det for noen andre, eller fordi at noen andre synes at du burde, så gjør du det av feil årsak. 

 

Så det var første gangen, og så falt jeg tilbake igjen. Det var da, gikk jeg fire år da nesten da, før jeg falt tilbake.
Og da var det en endring, fordi jeg hadde nok jobbet en del med meg selv på de fire årene, uten at jeg hadde vært klar over det.
Slik at når rusen kom tilbake den gangen – og jeg hadde nesten to år med rus igjen før jeg stoppet, helt – da var det litt annerledes.
Jo, den fungerte, men den var mer en distrahering fra livet sine vanskelige ting.
Det var ikke lenger så mye rømming fra meg selv, det var mer rømming fra traumer, altså ting,
jeg rømte ikke fra noe angst da, jeg rømte fra at livet var tøft.
Så litt forskjell. 

 

Og ja, hva var vendepunktet? 

 

Vendepunktet kom i at jeg fant meg selv i en situasjon der jeg tenkte; 

 

“Enten så havner du så langt utpå nå, at det ikke er noen vei tilbake, eller så snur du og velger deg selv først og fremst.
Velge å gjøre det for deg selv.” 

 

Og jeg var såpass i det at jeg ble dårlig uten. 

Så det tror jeg var vendepunktet. 

Jeg kom til et punkt der jeg så meg selv, typ, kanskje havner du på gata i Oslo, eller så velger du å satse på deg selv,
for en gangs skyld i livet, så gjør det for deg selv. 

 

Det var vendepunktet mitt.
Rett og slett et sånt lyspunkt oppi alt mørke. 

 

Paal

Hva mistet du underveis i rusen, da? 

Og hva har du måttet kjempe deg tilbake til? 

 

Kine

Åh, jeg mistet mye. 

 

Jeg mistet – det som jeg tror var tyngst, var at jeg mistet familien min.
Jeg mistet barna mine. Det tror jeg var det som var det tyngste å miste underveis. 

 

Jeg mistet også meg selv. Jeg fant en del av meg selv, men jeg mistet også en del av meg selv. 

Så litt vanskelig spørsmål, fordi at jeg mistet de her store tingene, litt fundamentet mitt. 

 

Det er jo ting jeg enda føler i dag, at jeg må jobbe for å på en måte få igjen. 

Jeg har brukt mange år, og det er mange år siden jeg tok i rus, siste gangen. 

Nå er det, går jeg inn i 14. året mitt snart? 

 

Men ja, jeg føler på en måte at jeg har mistet de store, store tingene, de viktige tingene, som for meg, i alle fall, var veldig viktig.
Og det har jeg måttet kjempe meg tilbake fra, og føler jeg gjør egentlig hver dag, i ting og i handlinger. 

 

Paal

Enda? 

 

Kine

Enda kan jeg fortsatt kjenne på den. 

Jeg tror det handler kanskje litt om meg, og kanskje litt bebreidelse vil jeg tro.
Men det er, på en måte, en ting jeg må jobbe med da.
Det handler mye om hvor mye jeg ser tilbake på ting jeg har gjort, og hvilke ringeffekter det hadde for folk rundt meg. 

 

Paal

Hvordan var det å bli trodd, eller ikke trodd, som dame med rusproblematikk? 

 

Kine

Jeg vil si det er litt annerledes – å være dame med rusproblematikk, og å være mann med rusproblematikk. 

Fordi at, ja, man kan si; 

 

“Ja, men jeg har sett mange damer her som er ruset og sitter på Oslo, eller sitter i Oslo.” 

Men jeg er fra en liten by, jeg er ikke fra Oslo. Vi damer er ikke så godt sett.
Kanskje vi blir observert, men vi er mer skjult. 

 

Så vet du, den der synes jeg er kjempevanskelig, fordi at jeg jeg kom jo til en psykolog som så meg godt,
og som var veldig flink med meg. Og hun forstod min måte å være i rusen på. Hvorfor jeg trengte den?
Hun var veldig forståelsesfull, har jobbet mange år på Levanger psykiatrisk, og jobbet med rusavhengige.
Så hun var kjempeflink, og la veien veldig fint for meg, og var en fin støtte. 

 

Og jeg har vært på behandlingssted, et familiehjem, eller en familieplass i Trondheim, som jeg også har masse positivt å si om,
der jeg har møtt andre damer, eller andre par da. Og de var også kjempeflinke med oss.
Det var en fin plass for oss å være som familie. De var kjempeflinke. 

 

Hvis jeg skal tenke på omverdenen, så tror jeg omverdenen kanskje så, delvis, men hadde hardere for å tro på at det var slik.
Jeg tror det at fordi vi ikke var så synlige, så var det vanskeligere å tro at vi hadde så tøft som vi hadde det.
Fordi vi var ikke noen slike typiske rusmisbrukere som lå under ei bro eller var hjemløse eller slike ting.
Vi hadde alt på stell. 

 

Så ja, det tror jeg må være svaret mitt.

 

Er du heldig å møter noen som ser deg, i systemet, så er det kjempebra. 

Men de skal vite hva de holder på med. For det er litt spesielt å være dame og være rusmisbruker, det synes jeg.

 

Så ja. Ja, jeg tenker jeg... Det er det beste jeg kan gi av svar. 

 

Paal

Ja. 

 

Du har jo nevnt litt tidligere om det her, men – hvordan påvirket rusen relasjonene dine, og hva var det vanskeligste å reparere etterpå? 

 

Kine

Det påvirket relasjonene mine kjempemye. 

Jeg kan jo fortelle litt uten å utdype for mye, men jeg har allerede rusmisbruk i familien min.
Så familien min er ikke ukjent med rusmisbruk av forskjellig grad. 

 

Men jeg tror de var ganske sjokket, mine foreldre – kanskje pappa litt mindre enn mamma.
Jeg tror nok det var en del misnøye, fordi at man forventer aldri at ungen din plutselig kommer frem og bare; 

 

“Her er jeg, jeg avhengig” eller “jeg er rusmisbruker”. 

 

Og ikke minst, jeg tror de fikk en kamp som de ikke var forberedt på. 

 

Så skal vi snakke relasjonsmessig, så tenker jeg foreldrene mine tror jeg har hatt en kjempetøff,
en veldig tøff reaksjon på meg som rusmisbruker.
Og det tror jeg de fleste foreldre får når barnet sitt havner utpå. 

 

Den andre relasjonen som for meg har vært vanskelig, har vært barna mine,
fordi det er en ting som gjorde til at de fikk jo ikke ha mammaen sin i livet sitt.
Og jeg tror som sagt at de to relasjonene er det jeg vil jobbe mest med. 

Nå har jeg for så vidt greit forhold til barna mine i dag, men man føler litt hele tiden på at;

 

“Jeg har ikke vært der”, eller “det har alltid vært en mamma som har manglet”, 

 

samtidig som en del av hjernen min sa; 

 

“Det var ikke du i stand til.” 

 

Så jeg er litt delt, for jeg skjønner at det var ikke godt nok,
samtidig som jeg sitter med dårlig samvittighet fordi at jeg ikke kunne være god nok. 

 

Så ja, det er de relasjonene jeg kjenner jeg må jobbe med, og som jeg har tapt med rus, da. 

 

Paal

Du har jo fortalt hva du har brukt, og du har jo sagt litt om det her,
men om du kanskje får til å utdype litt hvordan det påvirket deg fysisk, psykisk og spirituelt? 

 

Kine

Ja, fysisk. 

Jeg ble veldig tynn. Det er ikke uten grunn det at man ser folk på gata i Oslo som ser veldig, veldig tynne ut.
Det å ruse seg på de rusmidlene jeg har gjort, gjør deg veldig tynn. Man får en veldig dårlig helse, kroppsmessig.
Det er ikke uten grunn at man får skrekkbildene plastret i avisene når man skal advare mot en rusmisbruker, eller rus. 

 

Psykisk – både og. 

Som sagt, den hjalp meg i en periode der jeg kjente at jeg ville være noen annen. 

Jeg gikk jo i mange år og sa; 

 

“Jeg ser ikke noe negativt med det.” 

 

Fordi at det hjelper jo meg, det gir jo meg noe, jeg blir jo noen jeg egentlig vil være. 

 

Og så har jeg sett nedsiden – der rusen ikke fungerer så godt. Og den er grusom.
Eller når man er så avhengig at man trenger den hver dag. Den har jeg kjent på. Og den er forferdelig.
Når man higer med en gang man står opp om morgenen, etter noe som kan fikse at man blir den frie igjen, den er forferdelig.
Ja, så det vil jeg si er psykisk. 

 

Man kan kanskje tenke at den hjelper deg i en periode,
men til syvende og sist så vil den begynne å vise deg mørk side som ikke er verdt det. 

 

Spirituelt – det skjedde mye.
Når jeg slutta av egen hånd i 2012, da skjedde mye. Jeg avruset meg selv før jeg dro inn i åtte ukers behandling.
Så jeg gikk en måned, en og en halv måned, i hardeste rusmiljøet – lukket dører og skalket igjen vindu og sa at; 

 

“Nei, jeg skal ikke ha mer. Jeg er ferdig. Jeg kan ikke. Jeg må gjøre dette for meg.” 

 

Og det tror jeg hadde mye å si.
Jeg gikk og tok urinprøver, men det var for å bevise at jeg kunne få lov til å få plass på en del av psykteamet på Levanger.
Det måtte jeg. Jeg måtte vise til rusfrihet. 

Men det var ikke det som gjorde at jeg sluttet – det var jo meg. Det var jo et ønske om å være noe mer.
Og da skjedde det noe for meg. 

Jeg fikk en periode da jeg var på Levanger – jeg fikk åtte uker, jeg fikk åtte herlige uker med folk i lignende situasjon, damer og menn.
Vi var en fin sammenkoblet gjeng som ønsket det samme. Vi ønsket noe mer i livet. 

 

Men det var også en tøff tid, fordi at når du går ut fra rus, alkohol, uansett hvilket rusmiddel det er, så kommer du i en limbofase,
og det regner jeg med at du kjenner deg igjen i, der hodet ikke er helt der det skal være.
Ting blir veldig tomt.
Man føler kanskje at man går i et litt vakum, der man kan ha en tanke i et sekund, og så plutselig er det helt tomt.
Man kan nesten føle at man mister seg selv litt. 

 

For meg, så brukte jeg den tiden til å bare være. Jeg tillot meg selv å bare være i den perioden.
Jeg gikk meg turer, jeg hørte på musikk som jeg likte.
Kom litt inn i et alternativt miljø. Begynte å bruke litt røkelse og hørte på litt meditasjoner og slike ting – var veldig godt for meg da,
fordi at jeg trengte noe, jeg trengte litt nye pilarer under føttene.
Jeg trengte noen slike nye ting som ikke minnet meg om hvor jeg hadde vært. 

 

Og så er det jo et faktum at når du slutter, så kommer alle de tingene du har rømt fra, de kommer litt sakte, men sikkert, tilbake.
Ting man har gjort, ting man har sagt som man angrer på – og det er en hard, en veldig hard periode. 

 

Jeg har søkt i bøker, jeg har lett, jeg har prøvd å finne noe som kan gi meg litt fotfeste.
Og for meg så ble det spiritualitet.
Jeg hadde behov for å forstå på et litt høyere plan hvor jeg skulle, hvor jeg var, hva som kommer til å bli viktig fremover. 

 

Så for meg var det litt redning, spirituelt.
Så for meg gjorde det mye, endret mye av tankegangen min å hvordan jeg er i verden. 

 

Paal

Hva har vært det mest utfordrende med rusfrihet? 

 

Kine

Hva har vært det mest utfordrende? 

At du våkner opp og må være en del av verden igjen – rett og slett. 

For det var en frihet. 

 

Paal

Litt utmeldt, kanskje? 

 

Kine

Litt utmeldt, og man levde på sin egen tid, man levde natt som dag, alt etter.

Man levde etter; 

 

“Hvor er jeg i dag psykisk?” 

 

“Hvor er jeg i dag fysisk?” 

 

“Hvor er jeg…?” 

 

“Hvem har jeg rundt meg?” 

 

“Hvem har jeg ikke rundt meg?” 

 

Jo verre det ble, jo mer måtte man tilpasse at man levde bare dag for dag. 

 

Så det var tøft når man kom ut, å skal leve normalt. 

 

For meg så ble det ikke noe, ja, hva kan jeg si, jeg er ikke tilbake til å leve A4. 

Jeg kjenner at det passer meg veldig dårlig.
Nå har jeg andre ting som i tillegg har stoppet meg, kroppsmessig, sykdom og slikt.
Men A4-livet for meg fungerte ikke.
Så jeg har måttet funnet en plass i verden å være på der jeg kan være til nytte og der jeg kan gi tilbake. 

 

Ja, så jeg tror det var det tøffeste – å skal være i verden igjen. 

 

Paal

Hva er det som gir deg mot til å snakke høyt om det nå? 

 

Kine

Jeg tror det handler mye om å eie historien min. 

 

Det som gir meg mot er at jeg ser en veldig farlig trend blant ungdommer i dag.
Det er veldig lett å få tak i rusmiddel.
Det selges på skoler, barneskoler, og det er en skremmende utvikling.
Den holdt på allerede da jeg holdt på, og jeg synes at vi må få en litt nøytral prat om det, fordi vi har prøvd den der; 

 

“Ikke starte med hasj fordi det leder til tyngre ting.” 

 

Paal

Skremselspropaganda fungerer dårlig. 

 

Kine

Ja. Vi trenger ærlighet. 

Vi trenger noen som kan si;

 

“Jeg eier min historie – her er de feilene jeg har gjort.” 

 

“Her er ting jeg har betalt dyrt for.” 

 

Jeg brenner veldig for at historiene til de som har vært der skal få frem, og ikke bare; 

 

“Dette må du passe deg for.” 

 

Vi trenger mer støtte, fordi at de blir yngre og yngre, de som begynner. 

 

Paal

Og vi vet jo det at, det at det kommer noen og sier; 

 

“Å nei, dette er så farlig.” 

 

Vi vet jo hvor stor effekt det har – ingenting. 

Det preller av. 

 

Kine

Det preller veldig av, og jeg kjemper jo veldig for åpenhet.
Jeg kjemper veldig for at man bruker folk som har vært der, som kan gi, ikke bare skremsel, men også kan si;

 

“Jeg har vært der.” 

 

Vi trenger de i psykiatrien. 

 

Vi trenger de på behandlingssenter. 

 

Vi trenger de ut i miljøet. 

 

De trengs på støtteorganisasjoner som er ute i gata som møter ungdommene. 

 

Men det må være folk som eier historien sin, fullt og helt. 

 

Og det tror jeg er en grunn til at jeg tørr å snakke fullt og helt om det som var vondt,
men også det som var positivt – fordi at vi må ikke glemme at de her ungdommene, de her voksne som bruker rus –
og det skal jeg si, det er mange fine mennesker ute her. Veldig mye fine mennesker som har fått livet sitt ødelagt sønder og hjem.
Men i bunn og grunn så har de masse omsorg.
Men de har slitt så mye psykisk, og de har så mye traumer. De har så mye ting. 

 

Paal

Det er jo ikke dårlige mennesker. 

 

Kine

De er ikke dårlige mennesker i det hele tatt. 

 

Men det er jo noe som vil bli funnet.
Det er noen ting på innsiden som trenger en ro, som trenger en hjelp – et eller annet.
Derfor så brenner jeg sånn for å eie historien min, og at andre skal gjøre det.
At andre skal kunne kjenne på det at:

 

Jeg kan si det at; 

 

“Jeg synes en del av det var positivt.” 

 

For det er ingen som kan gå inn og si det var bare negativt. Hvis de sier det, så lyver de, og det sier jeg rett ut.
Fordi du lette etter noe – du fant det – og det var grunnen til at du fortsatte.
Så det ga noe. Det ga noe positiv effekt. Det var bare det at det tok overhånd. 

 

Så jeg er veldig der og – foreldre, snakk med barna deres. 

Å gurimalla, snakk med barna deres. 

Vær åpen. 

Har man en historie selv, fortell da. 

Ikke vær redd for å si til ungdommen din at;

 

“Ja, jeg har prøvd.” 

 

Ikke vær redd. 

 

Og det er det samme som jeg har sagt til mine; 

 

“Den dagen dere vil høre historien, så kommer den.” 

 

Fordi jeg kan ikke skjule hvor jeg har vært. Da blir jeg en halv mamma.
Hvis barna mine har behov for å høre at; 

 

“Mamma, hvor var du?” 

 

“Hvor feilet du?” 

 

Da må jeg eie mitt da. 

Da må jeg kunne si tunge ting på lik linje som at jeg sier positive. 

 

Så det vil jeg si er, ja, det er motet mitt til å snakke høyt om det. 

 

Paal

Hva ville du sagt til den yngre deg som sto midt i det og ikke så noen annen utvei? 

 

Kine

Vær modig nok til å prøve noe annet enn det som er illegalt. 

Gå til hjelpeplasser, for de finnes.

Altså, snakk med foreldre, snakk med leger. 

Det kan hende at du møter en person som faktisk ser deg, og som forstår deg.
Og da får du den rette hjelpen. For det er ikke verdt det langsiktig. 

Veien er mye lengre enn hva man tror.
Og den veien til å bli hekta, eller til å faktisk… ikke at det hjelper deg lenger,
men at du faktisk blir sittende fast i et spindelvev som du ikke klarer å komme deg ut ifra, den er kort. Veldig kort. 

Og snakk om psykisk helse. Skulle ønske at noen snakket mye mer om psykisk helse med meg. For det er viktig. 

 

Paal

Det har jo vært mye mer fokus på det de siste årene, men jeg synes fortsatt det er lite. 

Alt for lite. 

 

Kine

Det finnes jo noen grupper for ungdommer.
Det skulle vært mer. 

 

Paal

Ja, og for voksne ikke minst. 

Vi har jo mental helse og mental helse ungdom. 

 

Kine

Ja, hva så jeg nettopp nå? 

Mental helse – de får over titusenvis av samtaler i løpet av sommeren. 

Det er helt intenst, fordi at det finnes ikke noe annet tilbud, fordi det er ferie. 

Det flommes over på hjelpetelefonene. 

 

Paal

Det er et behov her, og det er ekstremt stort. 

 

Kine

Og det tenker jeg, det må på plass, men det må nå erfaringskonsulenter inn. 

Det er kjempeviktig.

 

Paal

Det er jo tydelig at helse klarer ikke å ta unna, har ikke sjans til å ta unna. 

Så kanskje må man legge lista lavere. 

Kanskje må helse si at; 

 

“Ok, det finnes andre ting som hjelper.” 

 

Kanskje ikke det å poppe piller er det første man går til, kanskje er det andre ting. 

Vi har jo lavterskeltilbud som rask psykisk helsehjelp, som er veldig bra. 

 

Kine

Ja, kjempebra.

 

Paal

Men jeg tror fortsatt ikke det er nok. 

Det må på plass mye mer.

 

Kine

Det må mye mer, og de må frem de her organisasjonene som er der.
For veldig mange, tror jeg, er redd for å kanskje ta kontakt med helsevesenet, slik som jeg var.
Jeg tenkte det var mye bedre å heller gå illegalt, i stedet for at jeg gikk til legen.
For det å skulle si at jeg har det vondt på innsiden, det var ikke et alternativ.
Så da kunne jeg heller gå på gata, og så kunne jeg få noe der. 

 

Paal

Det var jo noe… sånn som det var for meg.
Jeg hadde jo ikke noe bevissthet av at det var vondt på innsiden.
Om det er fordi at ting ikke ble snakket om – jeg vet ikke.
Men det eksisterte jo ikke noen bevissthet rundt det. 

 

Kine

Men det er jo en av de tingene og, som jeg vet at du brenner veldig for, at det snakkes om, for menn sin del. 

 

Paal

Ja, absolutt.
Menn er jo dårligere på å snakke, og det er mye psykiske problemer rundt menn, eller at menn har det i større eller mindre grad.
Det er veldig mye. Menn må bli flinkere til å snakke med hverandre, ikke minst. Kompiser.

Jeg synes kanskje jeg ser nå at de som er unge i dag er litt flinkere enn vi var på det.
Men det er fortsatt en lang vei å gå, ja. 

Det er det.

 

Kine

Jeg tenker, sitter man i den situasjonen der man er kompis eller venninne av.
Som vi sier, det hjelper kanskje ikke at dere legger krav, men snakk.
Fordi det er så viktig å spørre; 

 

“Hei, hvordan går det egentlig med deg?” 

 

Eller; 

 

“Vil du at vi skal være med deg på første steget?”

 

Paal

Og så har vi jo den greia i dag, når vi møter på noen, så spør vi jo alltid;

 

“Hvordan går det?” 

 

Men får du et annet svar enn “bra” tilbake, så vet jo folk ikke hva de skal gjøre. 

Hvis noen faktisk da sier hvordan de har det, så blir det jo kaos. 

Det er jo forventet at du skal si “bra”. 

Hva er det for noe da? 

 

Kine

Ja da, det er sant det. Men jeg tror det er viktig, da, å lytte. 

Veldig viktig å lytte. Være der, men samtidig ha gode grenser. 

Fordi det er litt med det også – altså, havner en person veldig hardt utpå, så kan det faktisk ta vanvittig mye av de som står rundt.
Det kan ta veldig mye.
Og det kan tappe veldig mye energi fra den som står rundt hvis man skal stå og redde den andre hver eneste gang. 

 

Paal

Klart. 

 

Kine

Ja. Så det er litt sånn, litt vanskelig.
Man vil gjerne være pårørende, man vil gjerne være en støtte, men samtidig så skal man ikke bruke seg opp.
Så en litt sånn sunn grense, det tror jeg er lurt.
For til syvende og sist så handler det om at vedkommende må få kjenne på det at;

 

“Nå vil jeg gå veien.” 

 

Paal

Og det må komme fra en selv. 

 

Kine

Ja, tenker jeg. Veldig lurt. 

 

Paal

Ja. 

 

Det ble da litt å snakke om i dag da.
Kjenner på at dette er et tema som vi ikke har tømt.
Så som vi sa tidligere – hvis noen har noen spørsmål eller noen innfallsvinkler eller et eller annet… 

 

Kine

Erfaringer.

 

Paal

Erfaringer, ikke minst – som de vil dele, eller noe dere ønsker at vi skal ta opp, spørsmål til oss, hva som helst, så send det inn.
Bruk enten kontaktskjema på hjemmesiden eller send til post@alveskog.com, så skal vi få tatt med det. 

 

Kine

Det skal vi gjøre. 

 

Paal

Nei, men da har vi da fått en ganske lang episode i dag. 

 

Kine

Vi har gjort det, vet du. 

 

Paal

Vi kan kanskje avrunde den her da. 

 

Kine

Det kan vi gjøre. 

 

Og som sagt, ikke stå alene med problem – det er en sånn siste ting jeg vil si. 

Det er så verdt det og prate om det, prat høyt om det. Vær en del av historien din, ei den. 

 

Paal

Normaliser å dele hvordan du har det. Hvordan du faktisk har det. 

 

Kine

Ja, det trenger vi mer av. 

 

Paal

Lær seg å kjenne etter hvordan det faktisk er på innsiden. 

Det er i alle fall noe jeg skulle ønske at jeg kunne før. 

 

Kine

Det er et fint råd – Sjekk innom kroppen innimellom. 

Og er du der at du trenger hjelp, så bruk de hjelpegruppene som finnes.
Det finnes hjelpetelefoner der man kan være anonym, om man så bare trenger noen å prate med. 

Og sjekk innom de rundt deg. 

 

Paal

Og mental helse vet jeg har chat også, hvis du ikke vil snakke på telefon – så bruk det. 

 

Kine

Kjempefine ting. 

 

Paal

Hos dem er alt anonymt, så bruk det. 

 

Kine

Har dere behov for å snakke med en av oss, så er det også fullstendig mulig. 

Tenker vi kan gi den åpningen og jeg, da. 

 

Vi har kontaktskjema, som sagt, på alveskog.com.

Der tenker jeg at både jeg og Paal stiller oss til disposisjon. 

 

Paal

Ja, det gjør vi. 

 

Kine

Da sier vi takk for oss. 

 

Paal

Takk for oss. 

 

Kine

Så snakkes vi igjen neste fredag. 

 

Paal

Det gjør vi. 

Ha det.