Kines bakgrunnshistorie

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Paal:
Velkommen til Alveskog - Sjelens stemmer episode 2.
I dag skal vi snakke med Kine om hennes bakgrunn.
Kanskje du bare vil begynne der du kjenner det er relevant?

Kine:
Ja, jeg tenker, jeg kan begynne med min barndom, for det er ganske relevant for resten av historien.
Jeg vokste opp i en ganske sånn normal familie, vil jeg si, med tre søsken og mamma og pappa hjemme på 80–90-tallet.

Paal:
Ja.

Kine:
Ja, så jeg vil vel bare si at jeg har hatt en 80-90-talls oppvekst.
Husker på barndommen min som veldig fin.
Det ble gjort mye, og jeg var vel den av mine søsken som ikke gikk i barnehage og sånne ting.
Så for meg, så har jeg fått mye tid sammen med min mamma og fått læringen min den veien.

Paal:
Ja.

Kine:
Så kom jeg til en periode i livet mitt der det var familiebrudd, og for meg så utspilte det seg i noe jeg vil kalle en skjult angst.
For jeg var vel ikke helt klar over hva jeg hadde, heller, og jeg tror ikke noen rundt meg klarte å se at det skjedde ting på innsida for meg.
Så jeg kan huske tilbake at, rundt den tiden det var familiebrudd og litt i tiden etterpå, så ble jeg litt mer utsvevende kanskje, litt mer resistanse for å gå på skole og sånne ting. Og det her bygget egentlig bare på seg utover i tenårene da.
Jeg vil jo si det at jeg hadde bra i denne perioden. Selv om jeg på en måte slet psykisk, så vil jeg jo si at jeg hadde det bra ellers med familien min og sånne ting. Men som sagt, så var det en angst der som lå litt skjult da. Det var noen ting, som sagt, som jeg ikke var klar over, og på grunn av det, så var det jo heller ikke noe hjelp.

Paal:
Nei, sant?

Kine:
Nei.

Paal:
Hvordan påvirket den angsten deg da på den tiden?

Kine:
Jeg vil vel si det at, ja, hvordan påvirket den meg?
Den var nok, det handlet jo mye om indre uro, handlet mye om tanker, og ja, kanskje på utsida så så jeg helt normal ut, men at jeg sleit mye mer enn hva folk var klar over da.

Paal:
Ja, og enn hva du selv var klar over også, kanskje?

Kine:
Ja, jeg var nok ikke klar over hva det var.
Det var helt nytt for meg å bare kjenne på en sånn, at man kanskje trekte seg litt mer, selv om man ikke helt forstod hvorfor.

Paal:
Hva skjedde så videre etter det da?

Kine:
Nei, jeg skulle jo begynne skole, skulle begynne videregående skole, og kjente jo, og jeg vet, jeg hadde noen samtaler med mamma om at, for meg, så visste jeg liksom ikke hvor jeg skulle. Jeg visste ikke hva livet hadde å tilby for meg.
Og det gjorde jo til da at det ble noen feilet forsøk her på å gå skole, som på en måte aldri treff ordentlig.
Og det gjør jo til at per dags dato så sitter jeg enda uten utdanning da.
Jeg har aldri på en måte klart helt å komme meg tilbake på grunn av andre uforutsette ting og selvfølgelig, og veier man har tatt i livet.
Så var jeg der at når jeg var 16, 17 år, så fikk jeg meg type og flyttet hjemmefra.
Det gjorde jeg, og det tok et lang tid før jeg var gravid med barn nummer én.
Trodde kanskje at man var klar for voksenlivet, og ja, alt det innebar.

Paal:
Men egentlig så var man ikke så gammel.

Kine:
Nei, egentlig så var man ikke så gammel, og jeg tror nok mine har tenkt mang en gang at det var for tidlig.
Og skal jeg jo se på det i etterkant, så kan jeg jo si at det var absolutt for tidlig.

Paal:
I etterpå-klokskapens navn.

Kine:
Ja, det blir litt sånn.

Livet etter det ble veldig hektisk. Jeg slet som sagt veldig mye psykisk, og var også selv i et samlivsbrudd med mitt barn den gangen.
Det resulterte i at jeg fikk en veldig utsvevende personlighet.
Det ble rus inn i bildet, som en – ja, hva skal man kalle det?
Ikke som en sånn, "ok, jeg skal prøve rus," men det ble mer enn sånn; kan det hjelpe meg psykisk?

Paal:
Var det en bevisst tanke, eller skjedde det bare liksom?

Kine:
Nei, det var faktisk noen som sa til meg... Ja, jeg havnet litt i litt feil miljø.
Det var noen som sa til meg at, "ja, men hallo, sliter du mye med angst? Her har vi noe som hjelper."
Og så uklok som man var da, så tok man et valg den gangen om at, "ok, vi prøver."
Og selvfølgelig var det rusmiddelet jeg da fikk i hendene mine, et veldig godt botemiddel der og da.
Og da sier jeg: 'der og da.'

Paal:
Vil du utdype "der og da?"

Kine:
Ja, jeg vil utdype litt "der og da," fordi at resten av historien min er ganske tung og er viktig for hvem man er og hvor man har vært.
Jeg fikk to år med, nesten tre år faktisk, med konstant rus.
Og da kan jeg si som så da, at min sønn han var da hos far.
Men for meg, så havnet jeg også i et forhold der vi begge to brukte rus.
og det hjelper ikke noe på...

Paal:
Nei, selvfølgelig ikke.

Kine:
...for å si det sånn.
Altså, man blir to onde som på en måte driver med rus, og det å da skal komme seg fram i livet, det er ikke så veldig enkelt.
Man blir i en situasjon der den ene bruker og så bruker den andre, og så bruker man sammen, og ja.
Og jeg tror nok det at den utageringen som jeg hadde på det tida, var nok en veldig til umodenhet.
Altså, både litt den redselen for å ta tak i livet sitt, den var så tydelig.
Altså, den var så, jeg visste jo at hadde jeg gått til en lege og sagt at jeg sliter, så hadde jeg fått hjelp.
Men den redselen for å komme frem og si, "her jeg er jeg, jeg sliter med ting," den var så sterk, at i stedet så ble det enklere å forholde seg til et miljø.

Paal:
Ja, sant?

Kine:
Tro det eller ei.
For de krevde ingenting.
De krevde ingenting av meg.
De var venner på godt og vondt, kanskje mer vondt enn godt.
Men det var absolutt en av de tingene som jeg kan se tilbake på i dag og tenke, "jeg vet hvorfor jeg ikke tok det steget."
Og det var rett og slett redselen for å komme frem og si at, "hei, jeg sliter."

Paal:
Men til slutt så kom du jo deg ut av rusen.

Kine:
Jeg kom meg ut av rusen, og det, ja.
Nå skal jeg ikke si med en gang, fordi at jeg var jo, som sagt, i det forholdet jeg var i, og så oppdaget vi det at vi var gravid.
Det var jo ikke noe heldig i det hele tatt.
Det er jo ikke en heldig situasjon å stå i det man står i, og så samtidig ha et barn på vei.
Så da gikk jeg til psykolog på Levanger, og hun jobba ganske aktivt med meg i forhold til, "hva er veien min videre?"
"Hva skal vi gjøre? Hvor er det beste tilbudet for meg?"
Og da var det snakk om bare meg til å begynne med, og selvfølgelig datteren min som jeg ventet da.
Vi søkte meg inn på en plass som heter Lade Behandlingssenter i Trondheim, på noe som heter familieenheten der.
Og der fikk jeg plass, skal vi se, i februar.
Nei, i januar 2007, fikk jeg plass på Lade behandlingssenter.
Et sånt langtidsopphold, der man kan være sammen med barn, selv om man har en rushistorikk.

Paal:
Hvor lenge var du der da?

Kine:
Der var jeg 15 måneder.
Jeg var vel en av de som har vært der lengst, tror jeg.
Mye av det hadde noe med å gjøre med at jeg følte at jeg var ikke helt klar.
Og jeg tror nok det at mye av motivet mitt den gangen for å bli rusfri og snu livet sitt rundt, det var jo hun jeg bar på.
Og når jeg sier det, så sier jeg det fordi at i resten av historien min, så spiller det en stor rolle;
Akkurat det valget, rundt å få et barn, og skal bli rusfri for barnet sin del.

Paal:
Hva legger du i det?

Kine:
Det legger jeg i at det var ikke for meg selv at jeg ble rusfri.
Det var ikke sånn at jeg gikk inn og tenkte, "her skal jeg skjerpe meg, her skal jeg få et liv."
Jeg tenkte, "her må jeg bli rusfri, skal jeg få beholde dette barnet".
Kanskje en egoistisk tanke egentlig, fordi at man visste hvor man kom ifra.
Men så hadde man et håp.
Man hadde et håp om at kanskje dette blir redningen min.
At Denne ungen her blir det som på en måte...

Paal:
Får deg fremover?

Kine:
...ja, gir den lille ekstra.
Så jeg var der i 15 måneder.
Barnefar joinet meg etter en måned, og sammen så ble vi rusfri,
og bodde sammen med masse andre familier som og hadde barn og som tidligere hadde rushistorikk.

Og etter det så flytta vi ut fra Lade.
Da flytta vi tilbake til Steinkjer, og skal jeg se tilbake i dag, så tenker jeg; "Det var ikke noe lurt valg."

Paal:
Hvorfor ikke?

Kine:
Nei, fordi at her hadde vi miljøet vårt.
Ja, her hadde vi kjentfolkene, her hadde vi alt som på en måte minnet oss om hva vi hadde vært.
Så det ser jeg jo i etterkant at det var nok ikke det beste valget.

Paal:
Hvilke konsekvenser vil du si det valget fikk da?

Kine:
Det ble jo en del, ja, det å starte et nytt liv på en måte, mens rusmiljøet er en konstant påminner om hvor du har vært, og kanskje dytte litt ekstra på hva du ikke har jobbet med, for det kjenner du ikke ordentlig før du står tilbake i det gamle.
Så det kjente jeg veldig på, så jeg valgte jo ikke å være så sosial.
Jeg kjente jo veldig på det at hovedfokuset mitt ble barn.
Det ble å være hjemme og, på en måte, være en mamma, en så god mamma som man kunne være.
Men samtidig så kjente jeg jo det at ting er jo ikke på plass.

Og jeg kan jo nevne det at vi hadde jo en barnevernstjeneste som var inn hele denne veien og fulgte oss da.
Og det kan jeg jo si, at jeg møtte en veldig åpen og snill dame, litt eldre dame, som har jobbet i mange år i barnevernstjenesten og jobbet en del med rusmisbrukere. Så hun ble som ungene sin bestemor.
Hun var en dame som absolutt hadde noe i en barnevernstjeneste å gjøre.
Hun skjønte utfordringene, og samtidig så kunne hun være veldig direkte til oss, som jeg er veldig glad for.

Paal:
Så flott å treffe på et sånt menneske, tenker jeg.

Kine:
Ja, fordi at dette med barnevernstjeneste er jo litt skummelt.
Eller ikke bare litt skummelt, det er veldig skummelt.
Som en rusmisbruker så er det kjempeskummelt, fordi at man tenker det at det betyr at ungene forsvinner.

Men som sagt, vi fikk en veldig flott dame som var med oss i nesten fire år, før hun ble satt over til en annen stilling.
Så denne damen var med oss hele veien, i nesten fire år, før vi fikk nye saksbehandlere inn, og da ble det en endring i vår historie etter det.

Paal:
Hvilke endringer?

Hva skjedde da?

Kine:
Nei, det kom inn to damer til oss, som hadde et litt annet synspunkt på rusmisbrukere og barn.

Paal:
Ok.

Kine:
Ja, og jeg må jo si det da, at som en tilleggsopplysning oppi alt dette her, så kan jeg jo si det at det forholdet jeg var i, eller vi var i sammen, som foreldre, vi var jo ikke noe god match, kan vi si.
For det er noe med å skal være to personer som sliter med forskjellige ting på hver sin kant, og skal prøve å bygge en familie.
Skal leve et liv uten rus.
Man skal kjenne hverandre som nykter, og vi fikk vel en beskrivelse på forholdet vårt en gang av denne damen i barnevernstjenesten, og hun sa, "dere er gode på å være dårlige sammen, men når dere kommer sammen og skal være gode, så blir dere som dynamitt."
Så vi står bare og venter på, når går det her galt?
Når tikker det såpass hardt til dere at dere ikke får dette her til å stemme?

Så det var jo absolutt en rett beskrivelse på det vi var.

Men som sagt, så fikk vi to nye damer inn fra barnevernstjenesten som hadde et helt annet syn på oss som par og oss som familie, og jeg vil jo si det at de kom inn med ganske harde skyts.
De kom inn med alt det vi var redde for.

"Vi vurderer en 4-12 plassering", som da er en full overtakelse.

Noe av dette hadde å gjøre med at far hadde falt tilbake til rus.
Og jeg tror det ble en ganske kaotisk, en ganske så kaotisk familiestemning for å si det sånn.

Oppi alt dette her og, så hadde vi fått barn nummer to sammen, og vi følte på en måte at alt gikk veldig bra.
Selvfølgelig ikke noe bra at far falt tilbake til rus, men ungene bodde jo hos meg på det tidspunktet.

Og så ble det vel tatt noe dårlige valg, vil jeg si; altså, igjen da, den litt umodenheten, og det, den, hva skal vi kalle det, en, kanskje en avhengighet av det å være par, var sterkere enn de anbefalingene vi fikk.
Så vi flyttet sammen, med de her to barna.
Vi valgte å flytte til Stjørdal, for å få starte på nytt.

Paal:
Komme seg unna miljøet, og…

Kine:
Ja, men og samtidig så tror jeg det også vært en litt flykt, at man og flykta litt fra den her barnevernstjenesten på Steinkjer som kom inn med harde skyts og litt sånn, kanskje litt urettferdige krav til tider.
Så vi flyttet til Stjørdal og tenkte at, "nå samarbeider vi med Lade behandlingssenter i forhold til de her ungene og får inn noen nye øyer."
Og det kan jeg vel si at, ja, man kan kanskje kalle det en rømming.
Altså, her er barnevern så på hektene til å ta oss, liksom, på alt vi gjør, uansett hva vi gjør, enda det har gått så bra i nesten fire år.
Og så ender vi opp med å få to saksbehandlere som, eller på en måte stopper absolutt hele prosessen.

Ja, vi kom til Stjørdal og fikk en lovnad av Stjørdal barnevern, om at, jo, de skulle følge opp oss, og de skulle være med oss på prosessen.
De skulle følge opp i forhold til ungene og skulle ha hjemmebesøk og de her faste tingene som en barnevernstjeneste kan tilby, og som vi også etterspurte, selv.

I vårt tilfelle så kom det dessverre ikke i gang.
Vi rakk aldri å få i gang noe ordentlig system rundt oss.

Forholdet til meg og barnefar eskalerte veldig; det var ikke godt på noe punkt.
Vi hadde en del ting som vi som par ikke klarte og fungere på.
Det var en del vold i den siste tida.
Ikke med barna til stede, men det var vold.
Og det igjen er jo ikke noe heldig kombo, har du barn.

Paal:
Nei.

Kine:
Ja, så spoler jeg litt fort fram.
Kom vi til januar 2010.
Da flytta barnefar ut.
Han flytta tilbake til Steinkjer, og jeg ble boende på Stjørdal.
Jeg falt tilbake til Rus.
Det gjorde far også.
Og da sier det jo seg selv, at den komboen, barn og rus, den er jo ikke holdbar.

Paal:
Nei.

Kine:
Nei. Jeg kan jo si det som så at jeg slet jo fortsatt veldig med den angsten, og...

Paal:
Ja, for den har vært med deg egentlig hele veien.

Kine:
Den har vært med meg hele veien, men jeg har aldri gått til noe angstbehandling, fordi at livet mitt har bestandig vært så kritisk.
Det har alltid vært ting som har, hva skal man si, det har vært så mye kaos rundt meg at det å få behandlet meg ordentlig for angst, det har ikke vært en mulighet.
Fordi at jeg har hatt så mye ting som har skjedd for hver gang jeg har vært hos en psykolog, så har det skjedd noe nytt på de nye 14 dagene, som gjorde at vi måtte holde fokus på, "hvor er vi, her og nå?"

Paal:
Så da får man aldri startet med noe behandling.

Kine:
Nei, man gjør jo ikke det.
Og det tenker jeg: min psykolog, som jeg hadde på den tida, var jo en av de mest geniale psykologene jeg har vært borti.
En åpen dame, som sa det, at, "Kine, jeg kan ikke. Jeg kan ikke begynne å ta i angsten din, fordi at du er så trigget på så mange punkter.
Og fram til at du får det rolig og stabilt rundt deg selv, så kan ikke vi begynne å jobbe med noe angst-traumer eller traumer."

Paal:
Nei sant.

Kine:
Så jeg hadde den her psykologen, selv om jeg ikke var hos henne fast, så hadde jeg den her psykologen.
Og i februar, så ringte jeg til den psykologen og sa, at "vet du, nå må jeg ha hjelp, og jeg må ha hjelp fort, fordi at jeg kommer meg ikke ut."

Det er rus inn i bildet, Jeg har ungen mine.
Far er ikke inne i bildet, sånn som det er nå, og får heller ikke lov til det på grunn av, ja, situasjoner mellom oss.

Og hun satte seg i bilen og kjørte fra Levanger sykehus og til meg på Stjørdal.
Hun hadde en lang prat med meg, og spurte meg om det var greit at hun ringte barnevernstjenesten på Stjørdal.

Og det sa jeg at var helt greit.

Jeg sa, "de må inn."
Altså, "nå må de bare!"
Nå må de komme, fordi at jeg må ha noe avlastning.
Vi må finne en løsning på hvordan vi berger alt dette her.
Får vi til å berge det?

Hun hadde tatt en telefon til dem, mens hun satt hos meg, og ga beskjed om at, "her haster det, dere må komme inn, helst i går."

Og det resulterte i at jeg hørte ikke fra barnevernstjenesten før i slutten av mars.
I slutten av mars, rett før påske.

Paal:
Og da snakker vi, hvor lang tid tok det?

Kine:
En måneds tid.

Paal:
En måned?

Kine:
En måneds tid.
Og den damen jeg da fikk kontakt med, hun sa, "har du muligheten til å vente over påsken Kine, før vi kan komme inn og hjelpe deg på et eller annet vis? For nå er det ferie."

Og jeg husker, jeg tenkte, "ja, ja, jeg får sikkert bare holde ut. Jeg klarer sikkert 14 dager."

Men 14 dager med en sånn intens angst som gjør at du ikke klarer å komme deg ut døra.
Du har to små barn.
Det er rus.
Det er ikke holdbart.

Jeg skulle ha hatt hjelp, kanskje den dagen hun ringte, den psykologen min, skulle på en måte alt ha falt på plass på rett måte.

Så kom vi til 6 april.
Da var det dagen etter påske, og da fikk jeg to damer, ikke en, men to damer, som dukket opp på døra mi, og sa at,
"Dette er ikke holdbart. Vi vil ha med oss ungene, og vi vil ha dem med oss i dag."

Paal:
Ja, det var jo ganske brutalt.

Kine:
Det var brutalt.
Det var, i dag kan jeg si, forståelig, fordi at ting var som de var.
Jeg kan og si, i dag, helt på sin plass.
Jeg forsto ikke der og da, fordi når du havner i en sånn situasjon der du får beskjed om at du har en halvtime på deg til å pakke klærne til barna dine, og du vet at det er ikke, det er ikke sikkert du ser dem igjen.
Den er en litt sånn, for meg, iallefall, så ble det en veldig sånn rar følelse på innsida.
Det ble en, det ble litt sånn numment, litt sånn, "ok, jeg gjør det dere sier".
Jeg pakker de her ungene sine klær, jeg forholder meg rolig.
Jeg husker på en tanke som gikk gjennom hodet mitt, og det var, "uansett hvor mye panikk du har akkurat nå, så har du en jobb, og det er det, at du ikke skremmer ungene dine, i det de skal dra ut av hjemmet".
Og det var tanken min hele veien mens jeg pakket klær og pakket ting som de skulle ha med seg, som jeg tenkte var naturlig at de skulle ha med seg i en slik setting.

Vi kunne jo selvfølgelig gått mye lenger inn på akkurat den historien, men jeg tror jeg gjør den litt kortere, fordi jeg har litt med at jeg har barn som i dag er store, og litt for å ikke utlevere dem så veldig mye.

Men det endte, som sagt, med det her, med en omsorgsovertagelse, en 4-12 omsorgsovertagelse, der ungene ble plassert i fosterhjem.

I min historie så ble ikke ungene bare plassert i ett fosterhjem; de ble plassert i mange forskjellige fosterhjem, dessverre.

Men de havnet til slutt til noen veldig nydelige fosterhjem, der de enda er i dag.
Og det tenker jeg, når ting skulle være så ille som de var, for min og far sin del, så tenker jeg at det var det rette, for de her ungene.

Det har vært en lang vei.
Det har vært kjemping i retten.
Jeg har gjort alle de her tingene som man kanskje forventer at en mor og en far skal gjøre, i forhold til at man har mistet ungene sine, og man har kjempet, og man har prøvd å skjerpe seg, komme seg på føttene igjen, sånne ting.
Jeg har gjort hele den prosessen.

Men så er det noe med å gi de her barna ro.

Paal:
Jeg husker, du fortalte at du kom til en plass der du bestemte deg for å gi dem ro.

Kine:
Ja, jeg bestemte meg for å gi dem ro.

Og kanskje hadde det litt og med å gjøre at jeg brukte jo...
Min coping-mekanisme, eller min måte å håndtere, igjen, at jeg mistet ungene på, var jo igjen en sånn, "da ruser vi oss mer."
Og jeg holdt jo på med rus i to år etter ungene for, før jeg kom til et punkt der jeg sa,
"Nei, vet du meg hva.
Hvilket liv er dette her?
Skal du stå slik som det her?
Skal du bare være en del av statistikken, som havner utpå, og som ikke kommer deg?
Eller skal du faktisk ta tak i livet ditt?
Ikke for noen andre, men for deg selv."

Paal:
Og det var et punkt du kom til i deg selv, av deg selv?

Kine:
Ja, det kom jeg av meg selv faktisk.
Men jeg kan jo si, som så, at den rusen jeg havna i, etter jeg mistet ungene, var jo verre enn første periode.
Og igjen, så var det en sånn,
"hvordan håndterer jeg det her?
Hvordan håndterer jeg å ha mistet ungene mine?"

Selv om man på en måte er klar over hva som er grunn, så er den sorgen, den er så dyp, og samtidig så kan den gjøre deg, hva skal man si, så vill i tankene, at du tenker det at, enten så dør jeg nå eller så må jeg få noe som døyver dette så kraftig at jeg ikke er kapabel til å kjenne på følelsene mine.
Og det ble rus for meg.
Det var det jeg kjente, det var det jeg kunne.

Flyttet tilbake til Steinkjer, var fortsatt sammen med barnefar.
Vi eskalert i noe som jeg vil kalle kanskje en av de verste periodene i livet mitt.

Og når vi endelig brøt ut opp i 2011, nei 2012 var det, så kjente jeg jo det at, "nå må jeg gjøre noe med livet mitt."

Men jeg kan ikke gjøre det for han, jeg kan ikke gjøre det for barna mine.
Jeg må ta tak i meg selv, og det må være hovedfokus.

Paal:
Hvordan klarte du å komme frem til det?

Kine:
Jeg våkna en morgen, etter å oppleve meg selv på det verste, der jeg våkna en morgen og tenkte, "jeg kan ikke mer."
For hvis jeg fortsetter nå, så har jeg ikke noen vei tilbake.
Da kommer jeg til å bli en til statistikken.

Paal:
Point of no return?

Kine:
Ja, litt sånn, point of no return.

Du ble sittende og tenkte for deg selv at, "dette livet vil ikke jeg ha."

Og jeg må jo si det at oppi all denne rusen og styret og alt sånt som jeg har hatt, så har jeg hatt en person som har stått veldig stabilt ved siden min, og det er lillebroren min.
Han har... Uavhengig av hvor jeg har vært i livet, så har han vært en bauta, og han har vært min sanity.

Han har vært mitt ankringspunkt, som har gjort til at når jeg har stått i det jeg har stått i, så har han hatt vise ord.
Han har vært der.
Han har stilt opp.
Han har pratet fornuft.
Han har sagt meningen sin ganske så direkte.
Men han har også vært en litt sånn konstant kjærlighet på veien.

Og det husker jeg også at, når jeg skulle slutte, så tenkte jeg at, "jeg vet at jeg har noe som fortsatt er der for meg.
Jeg vet at jeg har ikke mistet alt."

Så jeg tok da tak i livet mitt og kjente på det at,
"nå er jeg ferdig.
Nå er jeg ferdig med å ha det dårlig.
Jeg er ferdig med å gå i dette miljøet, og det må være noe mer for meg."

Paal:
Kan du fortelle hvordan du slutta?
Hva gjorde du?

Kine:
Ja, det var en litt sånn spesiell greie, for, som sagt, jeg gikk i et ganske heavy miljø akkurat da.
Og jeg kom til et vennepar av meg, der jeg skulle egentlig bare opp og låne meg en røyk.
Og jeg bodde i det man kaller siste stoppested for rusmisbrukere på Steinkjer
Litt der alle sammen ruset seg daglig.

Paal:
Litt sånn ormebol?

Kine:
litt sånn ormebol, ja, det kan vi si.

Og når jeg skal opp til det venneparet...
Da hadde jeg låst meg inne noen dager, og skulle opp til det venneparet og bare få meg en røyk, og de var og rusmisbrukere.
Og jeg kommer opp dit og spør etter en røyk, og møter da noen av de tunge misbrukerene, og det jeg får er en pose, litt sånn trøkt opp i ansiktet, og så får jeg bare beskjed, "vil du da?"

Og jeg kjente på det sekundet at kroppen min bare, "nei, nå er det stopp."
Så jeg kikket på vedkommende og sa, at "nei, jeg har sluttet."
Og så gikk jeg ut derifra og låste meg inn.

Paal:
Du endret egentlig personlighet i det sekundet du, fra 'er bruker', til, 'er ikke bruker'.

Kine:
Ja.
Og akkurat den hendelsen har jeg tenkt på mange ganger i livet mitt, i etterkant, der jeg har tenkt; du var en hårsbredd fra å havne skikkelig på snørra, men noe i deg ønsket mer, å få lov til å være en person i verden som ikke sleit.

Veien derifra var ganske tung, vil jeg si.
Jeg måtte jo, som sagt, jeg begynte jo på urinprøver, og så var det jo å gå og vente på det at urinprøvene skulle bli rene for det man hadde hatt i seg.
Så jeg gikk en måneds tid før jeg fikk flytta meg til Levanger.
Jeg fikk komme inn på en behandling i 6 uker, eller rett og slett, det er en sånn; "hvor er du, hvor skal du?"
Så jeg fikk 6 uker der.
Og da fikk jeg samtidig pratet med hun psykologen, som hadde hatt meg i alle de år, og i en samtale med hun så fikk jeg vel det beste rådet jeg noen gang kunne ha fått.

For jeg kikket på henne og sa,
"hvor skal jeg nå?
Skal jeg igjen i rusbehandling?
Er det et rusopplegg som er tinge for meg?"

Og hun kikket på meg og sa,
"Nei Kine, når du har tatt det valget du har tatt nå, på egenhånd den her gangen, det er ikke for noen.

Paal:
Og blitt rusfri...

Kine:
og blitt rusfri på egenhånd, så skal du ut i verden.
Du skal ikke sitte og klamre deg fast i noe rusbehandling."

Det skal sies da at det er da 13 år siden, 13 år, og jeg har ikke angret en dag.
Det har vært 13 tøffe år.
Livet har blitt annerledes.

Paal:
Det vil jeg tro.
Eller, det vet jeg.

Kine:
Ja, det har blitt, ja, jeg er tilbake på Steinkjer, men med helt andre forutsetninger.

Jeg har ungene mine, når jeg er i form til å ha dem.
Og når jeg sier i form til å ha dem, så handler det mer om fysisk sykdom.

Paal:
Ja, og det kan vi jo snakke litt om senere.

Kine:
Det kan vi gjøre, absolutt, hvis det er et tema som er et interessant tema, så tenker jeg at det kan vi gjøre.

Men ja, historien er som den er.
Jeg sitter, som sagt, nå på 13. året rusfri.
Jeg har ikke angret en dag, da!

Det har ikke vært bare enkelt; det har det ikke vært, fordi du må jobbe mye med deg selv, nesten litt sånn, daglig, hvertfall de første årene.
Men jeg tror litt sånn, alfa og omega for meg var at det var mitt valg.
Det var jeg som jeg gjorde det for meg, og det var alfa og omega, og jeg gjorde det på egenhånd.
Det ga veldig styrke for meg, det å kjenne at jeg tok tak i livet mitt på egenhånd.
Jeg tror at, hadde jeg fått hjelp, så tror jeg det hadde blitt en krykke.

Og det er klart at livet mitt er ikke perfekt i dag heller, absolutt ikke.
Jeg sliter jo fortsatt med ting fra den tida, men det er mer litt psykisk, at man har sine trauma og sånne ting.
Men jeg kan si at det er ikke nærheten av det livet jeg levde.

Paal:
Nei, det blir en, det er en annen kvalitet på livet...

Kine:
Ja, absolutt

Paal:
...uten rus, og man kan, på en måte, leve livet fullt ut.
Man er ikke begrenset av et rusmiddel, og man er ikke begrenset av at man bryter loven, og....

Kine:
Nei, det er noe med det.

Og så tror jeg det er noe med det at det livet som jeg har valgt å leve nå, er jo mer annerledes.
Ja, jeg har fortsatt mine psykiske ting, men den gutsen til å kjenne på at jeg vet at, uansett hvor tøft det blir, så vil ikke jeg søke tilbake til noe rus.
Jeg kan gå her, jeg kan se de her vakre menneskene som jeg har møtt i rusmiddelmiljøet, som de også er, som har sine ting som de sliter med, men det er ikke en trigger.
Det er ikke en sånn, "å nei, men nå vil jeg gjerne henge med dere."
Det er sånn, "hei, hvordan har dere det?", og så gå videre.
Og det er absolutt en styrke i seg selv.

Så får livet, på en måte, bare være, tenker jeg da, altså det psykiske og det fysiske som jeg har fått plager med.
Og da tenker jeg, det er en del av livet.
Det takler jeg.
Har jeg taklet så mye annet, så takler jeg det også.

Paal:
Hvordan vil du oppsummere alt dette her?

Kine:
Ja, jeg synes jeg har snakket ganske mye nå.

Jeg har fortalt ganske, det ble kanskje litt dypere enn hva jeg hadde tenkt på enkelte ting.
Men jeg tenker for å få hele historien og, så er det mye viktige biter.

Jeg vil nok oppsummere det sånn, at jeg forteller historien min, fordi det er så mange som sitter i en sånn situasjon, som har hatt med det offentlige å gjort, som har hatt eller har rusproblem, små eller stor.

Det trenger ikke å være de rusmidlene jeg har brukt, det kan være alkohol det kan være, ja, sånn som du.

Jeg tror at fellesnevneren er litt sånn, "vi skal ikke være så redde for å ta til ordet," fordi det er så mange med en erfaring som er god.

Jeg tenker med folk som og har med barnevernstjenesten og gjør, sånne type ting; jeg vet jo hvor skummel den prosessen er.

Og samtidig er jo dette en ting jeg brenner veldig for.
Jeg brenner veldig for åpenhet, og at det ikke skal være skam rundt det, for jeg synes det er viktig at vi belyser det, til og med de her små tingene.
De her små tingene, der man tenker at, "fire år av et liv i rus, det er ingenting."

Men fire år med rus og psykisk helse, og alt det det innebærer, det er mye, fordi at det er en del av livet.

Paal:
Og det setter sitt spor.

Kine:
Det setter sitt spor, og det er jo derfor jeg er så åpen rundt det også.

Jeg kjenner jo på det at jeg skal ikke sitte og holde på den historien jeg har, fordi at jeg vet at det finnes flere personer der ute som sliter med det samme, og som kanskje sliter, men ikke tar imot hjelp, og som kanskje går der i stillhet og tenker at, "dette må jeg klare på egenhånd."

Så det tror jeg er litt oppsummeringen min: At, ikke være redd for å ta tak i deg selv, men vit at du gjør det for deg selv, tenker jeg er litt sånn hovedbudskapet for meg.
Kjenn på det at dette gjør ikke du på grunn av redsel eller på grunn av at noen krever det; dette må du gjøre for deg selv.

Du må kjenne at de problemer du har og smerten kanskje er så stor, at nå vil du ha en endring.

Det tror jeg er litt sånn alfa og mega, at man kjenner det at man tørr å ta det steget.
Tørr å sette ut hånda og si det, at,
"hei, jeg sliter.
Jeg har mine ting."

Ikke vær redd for å prate.
Ikke vær redd for å ta kontakt med dem som du har nært deg, som faktisk kanskje er der, litt på godt og vondt.
Og være sikker i din sak, når du sier, "her er jeg."

Paal:
Vil du sånn helt på tampen si noe om; etter alt dette, alt som har skjedd, hvor er du da i dag?

Kine:
Ja, hvor er jeg da i dag?

Jeg vil si at jeg er på et sted i livet mitt der jeg reflekterer veldig mye.
Jeg er på et sted i livet mitt der jeg ser ting fra veldig mange sider.
Jeg har ting jeg må jobbe med i forhold til mine egne barn.
Jeg vil at de skal vite historien sin.
Jeg vil at de skal vite min historie, ikke som en advarsel, men mer som;
"Her er det dere kommer ifra, her er mine spor. De har ikke vært glansfulle, men det er en vei jeg har gått."

Jeg har mye jeg må jobbe med i forhold til min egen familie, som jeg har skuffet mange ganger underveis.
Selv om det har gått 13 år, så ligger det der.

Jeg jobber med psykisk helse, jobber for å komme meg skikkelig opp der, og virkelig ta tak i og kan jobbe med, for første gang, kanskje kan jobbe med mine traumer på et litt mer profesjonelt nivå, samtidig som at jeg bruker en del alternativ behandling.
Jeg bruker litt meditasjon, lære meg det med pust, og det å skal bare være i livet.

Og det har tatt noen år.
Det har det gjort.

Paal:
Jobben er ikke over.

Kine:
Nei, den er litt sånn konstant.
Vi må ikke glemme at jobben fortsetter, uansett hva man har vært gjennom.
Så kan man på en måte si at man kommer til en plass i livet der man tenker,
"nå begynner jeg å ha slått meg sånn til ro med det,"
men det betyr ikke at livet stopper.

Og livet er en konstant påminnelse om hvor du har vært, hvor du er, og hvor du skal.
Og det tenker jeg er en viktig påminnelse.

Paal:
Da takker jeg for praten.
Det var veldig mye interessant.

En sterk historie,, og det håper jeg de som hører på, synes også at de kanskje kan lære noen ting, kjenne noen ting.

Kine:
Takk for at jeg fikk være med og fortelle min historie.

Paal:
Det er din podcast og da, så du får jo være med.

Kine:
Ja, det er min podcast og ja, det er det, men det var nå greit å på en måte få fortelt sin historie.
Det setter jeg veldig pris på.
Jeg kjenner det at, kan jeg nå noen, så er det kjempebra.

Paal:
Ja, absolutt.
Nei, men da takker vi for følget, også håper vi at det kommer flere tilbake og hører på neste episode.

Kine:
Og vil dere skrive melding til oss så er det bare å gjøre det tenker jeg.

Paal:
Ja, det er mulig hvis man går inn på alveskog.com.
Under spilleren der står det, "send oss en melding."
Vi fikk veldig mange fine tilbakemeldinger på første episode, og det har gått overveldende bra.

Kine:
Absolutt

Paal:
Veldig artig.
Så vi takker for alle tilbakemeldingene der.

Kine:
Ja, det gjør vi.

Paal:
Så høres vi i neste episode.

Kine:
Det gjør vi.

Paal og Kine:
Ha det.