Brevet som ga fred

Tags: traumer, barndom, livshistorie, psykisk helse, heling, Jehovas vitner

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Kine: Hei og velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer.
Vi er Kine og Paal, og leder denne podcasten med gjester og erfaringer fra eget liv.

I dag så tenkte vi at vi skulle ha litt spørsmål til deg, Paal. Vi har hatt en tidligere episode, eller faktisk vår første episode, som startet med din barndomshistorie med Jehovas vitner. Da tenkte vi at vi skulle gå litt dypere inn på det. For dere som ikke har vært her før, hør gjerne på første episode før vi går inn i denne, og samtidig kanskje hør på den episoden vi hadde om triggere. For det kommer vi nok inn på i dag også. Føler du deg komfortabel på det?

Paal: Ja, ja, ja. Gjør det.

Kine: Vi kan vel begynne litt med at du ... kanskje gir en litt kort beskrivelse av hvor du kommer fra. Tror ikke alle historien din, men i hvert fall litt i forhold til Jehovas vitner.

Paal: Ja, basicen er jo at jeg vokste opp i det, og var ufrivillig med frem til jeg var 15–16. 15, husker ikke.

Kine: Nei.

Paal: Jeg tror jeg var 15.

Kine: Det var jo ikke bare enkelt for deg, og det forteller du jo litt om i første episoden også.

Paal: Ja, snakket jo ganske mye om det der.

Kine: Vi kan jo gå litt inn på om du kan for eksempel beskrive et minne, litt sånn konkret minne fra barndommen din. Nå snakker vi mest om far, fordi det er det som har vært litt tematikken for deg, som har vært kanskje det som har gitt mest traume. Så kan du beskrive et konkret minne fra barndommen med faren din som på en måte lever i deg enten som trygghet eller smerte i dag?

Paal: Ja, det er vel det som jeg snakket om sist, altså på episode 1, når jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde sett at barn har religionsfrihet når de er 12 år. Der jeg fikk beskjed om at det var ikke gammelt nok til å skjønne av, så det gjør litt for meg. Det er vel et minne som virkelig sitter.

Kine: Og det sitter inne i dag. Ja, det gjør det. Det er jo forståelig, for det er en ganske sterk berøvelse for et barn. Det er ganske sterkt å få en sånn beskjed når du på en måte vet at det er en rettighet barn har. Så det skjønner jeg godt at det er et minne som sitter ved. Hvordan opplevde du faren din sin autoritet? Og på hvilket tidspunkt begynte du å stille spørsmål på hva han og trosamfunnet forventet?

Paal: Hvordan opplevde jeg hans autoritet? Hans autoritet var stille. En stille autoritet, men samtidig så var han veldig, eller opplevdes for min del, veldig autoritær. Den som bestemte i viktige saker.

Kine: Var det på en måte han som hadde det siste ordet?

Paal: Ja, i viktige saker, ja. I store saker, ja. Ikke hvis jeg spurte om jeg kunne dra til en kompis, eller ligge over til noen, eller få dra på byen, eller noe sånt. Da var det ikke nødvendigvis han som bestemte. Men i større livssammenhenger så var det det.

Kine: Kan du svare litt på hvilket tidspunkt du begynte å stille spørsmål ved hva han og trosamfunnet forventet? Husker du det ganske godt?

Paal: Nei, for det tror jeg var veldig gradvis. Jeg vet at det var tidlig, men jeg kan ikke si akkurat når det begynte. Men jeg kan egentlig ikke huske noe annet enn at det ikke stemte for meg. Så det var nok tidlig, ja.

Kine: Var det bare han du på en måte stilte spørsmål over, eller var det mest trosamfunnet du stilte spørsmål ved?

Paal: Mest trosamfunnet, ja.

Kine: For dere kan jo være litt forskjellige. Noen kan jo på en måte se på personen — faren, moren — som en del av det. Nå har jo du fått litt tilleggsinformasjon. Mor har jo også vært med i Jehovas, men det er jo ikke hun som har vært problemet for deg.

Paal: Nei. Jeg fikk jo høre at hun faktisk var med før pappa, men det er jeg uten å være noen ganger visst om.

Kine: Nei.

Paal: Så det dukker jo opp ny informasjon.

Kine: Ja, ikke sant? Var det noe du fryktet at du hadde skuffet ham med, og hvordan påvirket det deg følelsesmessig?

Paal: Nei. Det var ikke noe jeg brydde meg om, nei. Det var ikke noe jeg gikk og tenkte på om jeg skuffet foreldrene mine i det hele tatt — det var ikke noe jeg tenkte på eller brydde meg om når jeg var ung.

Kine: Nei, jeg tror noen som er i sånne type religioner ofte kjenner litt på det at man blir litt skuffet, eller man vil gå ut fra at foreldrene kanskje har sett de kravene og de forventningene rundt den religionen.

Paal: Jeg har alltid vært klar på at jeg skal gå min egen vei, og det på en måte koster hva det koster vil. Jeg har ikke brydd meg om hva andre mener om det.

Kine: Nei. Kanskje det har vært en styrke da underveis?

Paal: Ja, jeg tror nok kanskje det.

Kine: Vi kan jo gå inn på triggere, for det snakket vi jo litt om sist gang. I hvilke situasjoner nå som voksen kjenner du at religiøse læresetninger fra barndommen dukker opp som en trigger?

Paal: Det har det jo blitt. Minner — ord. Jeg har hørt ordene. Nei. Altså: Gud, Jesus, Bibel — hva har det med å gjøre? Men det trigger meg ikke i dag.

Kine: Nei. Men det trigget deg mye før?

Paal: Ja, det gjorde det. Jeg vet ikke om man kan si trigger, eller om man kan si at det var en mening. Altså min mening. Det er sånn det føltes. Jeg vet ikke helt. Nei.

Kine: Kan du nevne noen andre situasjoner der du kjente at du ble trigget? Hvordan var det for eksempel — Jehovas vitner er jo synlige.

Paal: Ja, det var akkurat det jeg skulle si. Når jeg så dem, eller møtte dem på gata og sånne ting. Og det har jo også vært tilfeller der de har kommet bort til meg og snakket. Og det har jeg ikke likt særlig.

Kine: Kan du si litt om hvordan det føltes for deg? Hvor kjente du deg i kroppen? Når vi snakker triggere, vil vi ha forskjellige måter vi reagerer på, og det snakket vi om i forrige episode også.

Paal: Ja, men som jeg også sa i forrige episode, så var ikke jeg klar over hva triggerne var en gang. Så jeg kjente et ubehag, hvor ... annet.

Kine: Nei. Kan du huske et øyeblikk i tenårene da du ble konfrontert med læresetningene, og det fikk deg til å tvile eller føle deg annerledes?

Paal: Hva mener du med det spørsmålet?

Kine: Læresetningene — også når de ble presentert for deg. Er det noe i det som fikk deg til å tvile eller føle deg annerledes?

Paal: Tvile på hva?

Kine: I forhold til hvilken vei du skulle ta?

Paal: Nei. Eller tvilt på det, nei.

Kine: Nei. Men du snakket litt om at du ikke likte ordene Gud og Jesus og alt, som har vært sånne nøkkelord.

Paal: Jeg har jo vært i opposisjon, måtte jeg da.

Kine: Gjerne prat litt rundt det.

Paal: Ja. Som jeg sa — jeg vet ikke om man kan kalle det en trigger, men ikke en sånn automatisk trigger som gir en øyeblikkelig reaksjon. Det var mer det at jeg var i opposisjon mot kristendom og religion. Jeg har brukt 20 år av livet mitt på black metal og death metal, som er antireligiøst budskap, ganger tusen. Og det er jo det jeg har levd for. Så ja, jeg synes det er litt vanskelig. Jeg vil ikke kalle det en direkte, automatisk trigger. Men det har jo blitt en livsstil. Eller var en livsstil.

Kine: Har du kjent sinne?

Paal: Hele tiden.

Kine: Det er jo en slags forsvarsmekanisme.

Paal: Ja, men det er jo ikke sånn at jeg har trigget sinne bare ved å høre ordene. Jeg var jo bare generelt sint på det hele tiden.

Kine: Når du blir trigget, hva skjer i kroppen og tankene dine, og hvordan uttrykker det seg? Det kan være litt vanskelig å si når du på en måte ikke var bevisst hvordan ting skjedde.

Paal: Men jeg vet litt mer nå. Det starter med en kroppslig reaksjon — at det knytter seg i magen, eller i brystet. En veldig ubehagelig følelse. Ja, det kulminerer som regel enten i sinne eller angst eller noe sånt. Og ofte med veldig uklare tanker om hva det faktisk er som gjør det, hva man må trigge av. Det er ikke bestandig så klart.

Kine: Nei. Vi skal se litt på hvordan du har håndtert det opp igjennom oppveksten og tenårene. Nå har du jo sagt litt om hva du gjorde i tenårene for å dempe smerten, eller tvilen og frykten som kommer og konflikten mellom deg og troen. Men kan du gå litt mer inn på det?

Paal: Ja, jeg regner med du sikter til alkohol da. Og jeg har jo — jeg vil si jeg startet vel sent i forhold til mange jevnaldrende, og hadde vel et forholdsvis normalt alkoholforbruk. Altså det var fester som regel, de fleste helgene. Og så holdt jeg på i mange, mange år før det eskalerte. Og så eskalerte det i litt bølger. Det var noen perioder med mer, noen med mindre. Men det ble jo i ukedager også, og det ble til slutt hver eneste dag.

Kine: Vil du på en måte kalle deg opprørsk i den perioden? Tenker på tenårene og sånt, når du bestemte deg for at nå skal jeg ut.

Paal: Ja, veldig opprørsk. Det vil jeg si.

Kine: Kan du gi noen ord på det?

Paal: Ja, hva definerer opprørsk da? Uttrykk, musikkstil, klesstil, interesser. Han bygde vel egentlig hele livet rundt den opprørske identiteten, vil jeg kanskje si.

Kine: Var det noen personer du kunne stole på å snakke med i den tiden, og hvordan hjalp eller ikke hjalp de?

Paal: I den tiden — det er ganske langt spenn her da.

Kine: Langt spenn — altså jeg tenker både under tiden det skjedde og i tida etterpå?

Paal: Nei.

Kine: Har du vært en prater?

Paal: Nei, ikke i det hele tatt.

Kine: Men du følte ikke at du hadde noen du kunne prate med eller dele tingene dine med?

Paal: Ikke på den tida, nei. Etter hvert som jeg har vært eldre, eller ja, det man kanskje vil kalle voksen, så har jeg jo hatt det. Men jeg vil ikke si at jeg hadde det i ungdomstiden. Og det var vel ikke noe jeg kanskje savnet på den tiden, ikke på den måten.

Kine: Nei, du fant på en måte en måte å uttrykke deg på som var ...

Paal: Ja, og det var jo ikke noen dype samtaler. Det eksisterte jo ikke. Alt var jo på overflaten.

Kine: Man skal jo ta i betraktning at dette var på 80–90-tallet. Det er kanskje ting folk pratet mindre om da.

Paal: Ja, 90–2000 — ungdomstiden da.

Kine: Så litt forskjell på det også, ja. Har du noen gang kjent på skyld og skam som kom fra trosamfunnet, og hva betydde det for identiteten din?

Paal: Som kom fra trosamfunnet? Nei.

Kine: Nei, du har aldri følt at du var pålagt synd og skam?

Paal: Ja, men jeg har aldri trodd på det.

Kine: Nei.

Paal: Så jeg har jo aldri følt synd, for det finnes jo ikke synd i mitt hode.

Kine: Nei.

Paal: Så nei, det har ikke affektert meg.

Kine: Men jeg regner med at du har fått fortalt.

Paal: Å ja, ja, ja, ja. Men det ... har jo (?). Det blir, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med, men jeg pleide å sammenligne det med — eller jeg pleide å si, det tror jeg var til foreldrene mine, men jeg er ikke helt sikker, at jeg tror mer på Donald Duck-bøkene enn den boka dere har på meg. For meg var det bare et eventyr. Det var ikke noe realisme i det i det hele tatt.

Kine: Nei. Men man hører jo om folk som går ut fra forskjellige trosamfunn, spesielt de mer ekstreme, som sitter igjen med masse skyld og skam og traumer.

Paal: Jeg tror kanskje det er litt annerledes hvis man forstår meg rett. Personlig har jeg vært dratt med, men jeg har ikke identifisert meg som et medlem. Jeg har aldri meldt meg inn i det trossamfunnet. Og dermed har jeg heller aldri juridisk meldt meg ut, for jeg har aldri juridisk meldt meg inn. Så jeg føler på en måte ikke at jeg noen gang har vært et medlem.

Kine: Nei.

Paal: Men jeg har vært dratt med.

Kine: Det er noe som ikke var ditt valg. Har det gjort noe med deg i forhold til når du står i valg i dag? Kjenner du at du vil være veldig selvstendig i valgene dine?

Paal: Ja, og det har jeg egentlig alltid vært. Jeg har vært veldig selvstendig hele veien egentlig. Fra jeg var ungdom, før jeg ble 18, var jeg veldig selvstendig og ordnet meg selv og ordnet alt selv.

Kine: Vi skal nå snakke litt om heling og det å slutte fred. For det var litt grunnen til at vi tok denne episoden i dag. Du har jo hatt en del ting å jobbe med. Men når ble du klar over at du trengte å jobbe med det som lå bak, og hva trakk deg mot å gjøre det — å hele ting på innsiden?

Paal: Det krever jo en forståelse av at det er det som må til, og den forståelsen er jo for min del ikke så veldig gammel. Som sagt, hele reisen her begynte jo etter jeg møtte deg. 

Kine: Jeg vil påstå at mye av den veien har vært hard.

Paal: Ja, men ikke hard uten at det har vært nødvendig. Og uten at jeg har tålt det, som du selv har sagt.

Kine: Vi har jo hatt en del samtaler rundt akkurat dette, og jeg tror kanskje i de samtalene nå så har du blitt klar over at du har sår fra denne tiden. Men jeg tror også at du hadde en del sperrer i kroppen, fysiske sperrer, som ga veldig til uttrykk når vi hadde slike samtaler.

Paal: Veldig fysisk uttrykk, ja.

Kine: Vil du snakke litt om prosessen vi har jobbet med?

Paal: Oi, hvor skal jeg begynne igjen da? Det startet jo med samtaler, der vi snakket om det. Du stilte meg mye tøffe spørsmål. Som du sa, det var mye reaksjoner, mange sperrer, mange lag, og en ganske heftig prosess for å komme dit jeg er nå.

Kine: Det var kanskje en periode i livet ditt hvor du for det første hadde avsluttet relasjonen til alkohol. Det var en av tingene som hadde vært borte en stund. Du hadde kanskje begynt å stabilisere deg. Skal jeg snakke for min del? Jeg spurte nok de spørsmålene ingen hadde spurt deg før. Min observasjon var at for å få vekst må disse vanskelige spørsmålene stilles. Det var et uttrykk og en væremåte i verden du hadde som jeg tenkte ville gi deg vekst på sikt.

Paal: Nei.

Kine: Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i den beskrivelsen.

Paal: Jeg kjenner meg igjen i den, ja.

Kine: For det er som du sier — jeg sa det jeg sa og gjorde det jeg gjorde. Jeg trigget det jeg trigget, men jeg sa hele veien, «herre, herre, er du klar for?» Og det så jeg jo. Jeg hadde observert det over flere år. Vi hadde mange prater — timesvis før vi kom dit. Jeg kjente på at jeg kunne hjelpe deg videre. Jeg visste hva jeg skulle gjøre.

Paal: Og det funket jo.

Kine: Var det ubehagelig?

Paal: Veldig, det var det. Jeg kjente på at jeg på en måte trengte å kontrollere situasjonene og sånne ting. Jeg hadde et veldig kontrollbehov, men jeg måtte bare slippe kontrollen. Og det var ikke veldig enkelt og ikke veldig behagelig.

Kine: Nei, det skjønner jeg. Det er fullt forståelig — du hadde båret på ting lenge. Når ting ikke kommer til uttrykk fysisk, psykisk eller følelsesmessig, og så begynner noen å si at du er klar, så skjer det. Jeg har observert kroppen din reagere. Smertene var der.

Paal: Det var mye frykt. Men man kommer ut på andre sida og ser at — nei, det var ikke så veldig farlig. Det skjedde jo ingenting. Det blir litt sånn: hva var det man egentlig var redd for? Jeg vet ikke. Men det var mye frykt, ja.

Kine: Ja, vi kan gå inn på det. Hvilke verktøy, terapi, refleksjoner — å sette ord på, ritualer, tilgivelse — hva har hjulpet mest for deg?

Paal: Det er summen av alt. Alt som er gjort har vært nødvendig for å komme dit man er i dag. Så det har vært en ganske tverrfaglig måte å gjøre det på. Det har vært — du må hjelpe meg litt her — men det var veldig mye samtaler, jeg fikk noen oppgaver, og det var noen fysiske ting vi gjorde. Så det var, ja.

Kine: Kjenner du på at du er klar for å dele litt hva det var?

Paal: Det vet jeg ikke.

Kine: Da har jeg en utfordring til deg. Prøv å del.

Paal: Ja. Ja, det var ...

Kine: Vi hadde masse samtaler.

Paal: Ja, veldig mye samtaler. Og oppgaven jeg fikk var å skrive et brev, og lese det på grava.

Kine: Kan du fortelle litt hva skjedde med brevet? For du skrev et personlig brev.

Paal: Ja.

Kine: Til?

Paal: Til pappa, ja.

Kine: For han har jo gått bort. Han er jo ikke her i dag. En del av utfordringene jeg ga deg var nettopp å skrive et personlig brev. Du tok den oppgaven på strak arm, faktisk. Du satt for deg selv. Det var ingen til stede på det tidspunktet. Nei.

Paal: Jeg satt vel tidlig om morgenen, ja.

Kine: Du fikk ingen instruksjoner annet enn å skrive noe som var personlig for deg, og jeg tror at på den tiden var du på en god plass. Jo, det var fortsatt mye triggere og kroppslige reaksjoner, men jeg tenkte at det var en fin måte å starte på. Så eneste instruksjonen du fikk var å skrive noe personlig — tøm det du har behov for å tømme. Hadde du skrevet brevet da, vil du fortelle hva som skjedde etterpå?

Paal: Ja, vi satte et tidspunkt for når jeg skulle lese det på grava, og da kom jo kontrollbehovet: at det måtte være sånn og sånn — det måtte være sent på kvelden, det måtte være mørkt, ingen måtte se. Det var veldig kontrollbehov rundt det. Men så ble det bare nei — bare for å gjøre det.

Kine: Vi jobbet litt med det også. Vi hadde en samtale rundt det, der jeg spurte: når skal du gjøre det? Og det var med en gang en kroppslig reaksjon fra deg — at «det har jeg ikke bestemt meg for». Du ga litt uttrykk kroppslig også, ved at du ble veldig rigid. Det var et tydelig kontrollbehov i forhold til når det skulle skje, og at ingen måtte se. Så spurte jeg: har du tenkt at jeg skal være med? Hvordan var det?

Paal: Jeg sa vel nei, vet du.

Kine: Du sa nei. Du var veldig tydelig på at det skulle jeg ikke, og så hadde vi en samtale rundt hva som lå bak. Det handlet ikke mye om at jeg hadde behov for å være med, men jeg så jo at der du var så hadde du behov for støtte. Jeg kjenner deg så godt som jeg gjør og vet at det å skulle dit har vært et problem for deg — det å være på grava. Jeg tenkte: ok, hva skjer om jeg sender deg dit en kveld med ingen mennesker? Ingen skal se, ingen skal høre, ingen skal få med seg det. Hva skjer da for din del? Vil du da kjenne en motstand mot å gå dit? Hvordan jobber du deg gjennom den? Hvis du ikke klarer å gå dit, hva gjør du da? Det var mange spørsmål. Jeg sa til slutt at vi velger en dag. Jeg sa vel bare at nå skal du gjøre det, og da hadde du ingen tidsbegrep på når det skulle skje. Men jeg husker vi satte en onsdag.

Paal: Ja, det var en onsdag, ja.

Kine: Ja, og det var veldig kort tid til.

Paal: Ja, det var vel onsdag en uke etter. Så det var vel, ja.

Kine: Og bare det fikk du reaksjon på, fordi det ble plutselig veldig bestemt når det skulle være, og det skulle heller ikke være på kveldstid.

Paal: Nei.

Kine: Husker du noe rundt det?

Paal: Nei, men jeg husker jo at vi dro dit om morgenen, formiddagen.

Kine: Vi hadde jo snakket litt om det i forkant også — hva gjør du hvis du kjenner motstand? Hvordan jobber du deg gjennom det, hvordan kan du fokusere på pusten? Vi hadde mye samtaler i forkant om akkurat den dagen. Selve dagen — hvordan var den for deg?

Paal: Jeg husker ikke så mye av den dagen. Jeg husker at vi var der, men ikke så mye før og etter.

Kine: Nei. Vil du si noe om hvordan det var før du gikk dit?

Paal: Veldig tøft. Ja, det var veldig tøft. Jeg husker at jeg måtte hente meg inn med pusten i starten, og ellers gikk det greit å komme seg gjennom det. Så var det en stor lettelse etterpå.

Kine: Jeg vet kanskje at dette er å sette det litt på spissen, men vil du dele en liten ting av det du faktisk sa? For du — du ble trigget av meg der også. Og det var at jeg sa: kan du være så snill og lese dette høyt? Å si det med egne ord og få sagt det som ikke var sagt ble tøft. Du sa noe utrolig fint der som jeg tror hjalp deg veldig. For det var et helt annet menneske jeg hadde med meg hjem etterpå. Og det du sa var: «Jeg tilgir deg.» Og du sa ikke bare at du tilgir ham for det han hadde gjort, men du tilgir ham for din egen del. Det tror jeg var noe av det fineste jeg noen gang har hørt noen har gjort for seg selv, å slutte fred med alt det du hadde båret på. Og det var dine ord. Når man har båret på sånt sinne og hatt en person i livet som representerer mye av sinnet, så er hele prosessen utrolig viktig. Det berører deg ennå i dag.

Paal: Ja, det gjør det.

Kine: Men synes du selv at du har en annen ro rundt det?

Paal: Ja, ja, ja. Helt klart.

Kine: Er det på en måte at du kjenner freden rundt deg?

Paal: Ja, jeg kjenner den freden rundt meg.

Kine: For det var jo en av de tingene vi jobbet mot — at du skulle få freden. Det er ikke godt å gå med traumer og utrygghet i kroppen i så mange år når man skal være et menneske i verden. Jeg tenker det var en fin prosess, selv om det var veldig tungt.

Hvordan går det?

Paal: Bra.

Kine: Det er sånn jeg sier litt om det nå fordi det har vært tøft for deg, men jeg ser at du har hatt en tilgivelsesprosess her, og den var viktig. Det er en måte å gjøre det på — skrive et brev og møte følelsene. Det er nok ganske vanlig, tror jeg.

Paal: Nei, den er nok ganske vanlig, tror jeg.

Kine: Kan du si litt om hva det betyr for deg å ha sluttet fred med fortiden, i forhold til identitet og deg selv?

Paal: Det gjør at jeg føler meg mye friere, mye lettere i kroppen, lettere til sinns. Generelt mye lettere, mye friere. Man er ikke begrenset av triggere eller tankesett hvis det er mening.

Kine: Du kan kanskje slappe av litt mer.

Paal Ja.

Kine: Jeg tror ikke det bare var relasjonen til Jehovas eller til faren din, men du ga slipp på veldig mye i det brevet og i handlingen du gjorde — et møte med deg selv. Ikke minst gikk du fra å være — ikke misforstå meg — men du var kanskje litt hard som person.

Paal: Mhm.

Kine: Og det jeg har sett i etterkant er en helt annen person: en mye mykere person. Så det har hatt sin virkning å jobbe så dypt og direkte.

Paal: Det har det.

Kine: Du har sagt at triggerne som var vond, ikke er så mye til stede i dag. Det er kjempebra. Da har du gjort jobben for deg selv. Har du satt nye grenser for å ivareta deg selv?

Paal: Grenser?

Kine: Eller er det noe du har sett for deg selv som du kanskje verdsetter annerledes?

Paal: Jeg føler kanskje at jeg har verdsatt alt på en annen måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal svare på det spørsmålet.

Kine: Nei. For du har jo — jeg kjenner deg såpass godt og har sett deg i mange faser. Ikke bare som par, men som venner. Først når vi var sammen fikk jeg høre hele historien din. Jeg visste bare bruddstykker. Jeg hadde en peiling på hvor dypt det gikk og hvordan ting var. Som par skjer man nærmere hverandre i sånne prosesser; man ser enten at partneren faller eller at partneren tar seg selv på alvor og gjør terapien som skal til. Jeg så deg reise deg på nytt med et helt annet syn og en annen væremåte i verden. Du tråkker mer varsomt, har ikke så harde steg lenger. Du har gjort noen grep og åpnet dører. Hvordan opplever du balansen mellom å respektere hvor du var og friheten til å være deg selv nå?

Paal: Veldig vanskelig spørsmål. Jeg legger ikke skjul på hvor jeg har vært og hva jeg har vært. Og jeg skjemmes ikke av det heller.

Kine: Nei.

Paal: På ingen måte. For alt er en reise til der man er i dag.

Kine: Ja.

Paal: Jeg mister tråden, kjenner jeg. Men hva var spørsmålet?

Kine: Det var i forhold til balansen — hvor du har vært og hvor du er i dag.

Paal: Ja. Nei. Jeg vil si at det er måten jeg balanserer på — at jeg respekterer fortiden min. Men den definerer ikke meg i dag.

Kine : Nei?

Paal: Nei.

Kine: Det er en fin måte å se det på. Er det noe mer du ønsker å si i forhold til det vi har snakket om? Noe du vil dele med lytterne som kjenner seg igjen?

Paal: Jeg vil si at ingen plasser er for lav. Du kommer ikke under null. Så alt du gjør peker oppover, så lenge du gjør noe positivt. Så det er ingen vits i å legge seg ned og gi opp.

Kine: Nei.

Paal: Alle kan klare å komme seg opp.

Kine: Vil du si det er verdt det å gjøre jobben, selv om det er tøft?

Paal: Definitivt. Det er veldig verdt det.

Kine: Det er en fin ting for lytterne våre å høre — du er bare menneskelig du også.

Paal: Ja.

Kine: Og du vet at det å ha triggere — i ditt tilfelle skjulte triggere — har vært der. Men du måtte få de rette spørsmålene og kanskje en person du stolte 100 % på som gikk prosessen med deg.

Paal: Den er viktig.

Kine: Som gikk prosessen med deg.

Paal: Ja, og det er viktig å ha noen å snakke med. Det er veldig viktig for folk som ikke er åpne av natur å lære seg å snakke. Det er alfa og omega. Ofte trenger man hjelp til å lære seg å snakke. Det kan være et sted å starte.

Kine: Det finnes mange metoder man kan bruke. Uansett hvilke triggere du har, om du har vært gjennom en vanskelig barndom, ungdomstid eller voksenliv, så kan du ha stille triggere.

Paal: Ja, ja.

Kine: Det trenger ikke alltid komme til uttrykk verbalt — de kan være veldig fysiske. Kjenner du på at du vil avslutte på det?

Paal: Ja, jeg har ikke noe som henger i lufta i hvert fall. Nei. Så hvis du ikke har flere spørsmål, så ...

Kine: Takk for at du delte. Det ble kanskje litt tøffere enn du hadde trodd?

Paal: Nei, jeg forventet det egentlig.

Kine: Ja, det gjorde du.

Paal: Ja, det gjorde jeg.

Kine: Da har du god kontroll på hvor du er.

Paal: Ja, jeg tror det.

Kine: Da vil jeg takke for at dere har lyttet. Jeg vil gjerne at vi avslutter med ordtaket vårt — grunnen til at vi deler så åpent er at vi mener vi er absolutt bedre sammen. Det gjelder ikke bare meg og Paal, men dere som lytter også. Takk for i dag, så snakkes vi neste gang.

Paal: Det gjør vi.

Kine: Ha det.

Paal: Ha det.