Sårbarhet som styrke

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Kine:
Velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

Da er jeg spent på dagens episode, for dette her er en ting som jeg vet inspirerer oss begge to og som har vært en del av vår vei.

Paal:
Absolutt.

Kine:
Absolutt.

Jeg tenker du kan begynne litt i dagens episode, så skal vi gå gjennom dette med sårbarhet.
Og jeg tenker vi kan begynne litt med litt definisjon på sårbarhet.

Paal:
Ja.

Samfunnet ser jo ofte på sårbarhet som en svakhet, fordi at det assosieres med følelser som frykt, skam, sorg, usikkerhet og ting som mange prøver å unngå og undertrykke.
Og det blir ofte knyttet til manglende motstandsdyktighet og robusthet, noe som impliserer svakhet i motsetning til styrke.

Kine:
Ja.

Paal:
Og vi er ikke helt der.

Kine:
Vi er ikke helt der.

Paal:
Nei.

Kine:
Absolutt ikke.

For oss så har vel kanskje sårbarhet vært det som har vært styrke.

Paal:

Og nøkkelen til mye av fremgangen i eget personlig liv.

Kine:
Ja, absolutt.

Paal:
Og som par.

Kine:
Ja.

Nå skal jo vi ha en episode neste uke i forhold til sårbarhet i parforhold, så jeg tenker vi trenger ikke å gå så mye inn på det.

Paal:
Nei.

Kine:
Der vi skal ha med oss en ekstra gjest.

Paal:
Det blir spennende.

Kine:
Ja, det blir kjempespennende.

Men jeg tenker vi kan godt gå inn på dere med sårbarhet.
Litt hva det har betydd for oss.
Ja, når vi har jobbet med oss selv og litt sånne ting.

Jeg vil jo absolutt si det at sårbarhet for meg har vært en tung baug å komme over.

Paal:
Ja.

Kine:
For sårbarhet for meg har vært litt sånn, ja, kanskje litt den svakheten.

Paal:
Det er jo det vi er opplært til.

Kine:
Ja, jeg tror det, at vi har jo et samfunn som på en måte sier at er du sårbar, så mangler du noe, eller på en måte at du ikke er sterkt nok til å takle.

Paal:
Du er svak.

Kine:
Du er svak, ja.

Og det, iallefall, sånn personlig på min vei, så kan jeg jo si det at det har vært en stor ting.
Det å tillate seg selv å være sårbar.
Det gjelder jo i forhold til egen historie.
Det gjelder i forhold til hva man har opplevd.
Og så er det litt med å kanskje kjenne det at sårbarhet faktisk blir en styrke.

Jeg vet ikke, hva du tenker om det for din del.

Paal:
Jeg er helt enig.
Jeg leste jo en bok i fjor som åpnet øynene mine veldig, og inspirerte meg veldig, og det er jo en bok av Brené Brown.
Den handler om skam, men sårbarhet er en stor del av den boka.
Vi kan legge ut den boka på siden vår etterpå.

Kine:
Hva sier Brené Brown?

Paal:
Hun har jo et motsatt syn av det samfunnet har, og hun mener at sårbarhet er en kilde til mot, empati og autentisitet, og at det er fødestedet for verdifulle følelser mellom mennesker, som kjærlighet, tilhørighet, glede og så videre.
Og hun sier at sårbarhet er en forutsetning for å leve helhjertet, og bygge dype relasjoner.
Og det med helhjertethet er jo det hun sier at folk som er, misforstå meg rett, 'skamløse', det er den verdien de har, som gjør at skam ikke blir noe som stopper dem i livet.
Hun ser jo sårbarhet som en styrke, for det krever sitt å vise sitt sanne seg, og det er til tross for risikoen for avvisning eller for dømming, eller hva det enn måtte være.
Det å være sårbar krever, på en måte, at du tar den risikoen, men at det er verd det.

Kine:
Ja, ikke sant.

Og det har vi absolutt erfaring med.
Bare denne podkasten alene, tenker jeg...

Paal:
Ja.

Kine:
...vil nok absolutt være en representering av det?
Det å være sårbar og stille seg fram.
Det å kunne fortelle sin historie.

Paal:
Åpent og ærlig.

Kine:
Åpent og ærlig, og samtidig å kjenne på det at, ok, om jeg så blir dømt her, så har jeg, kanskje, vært mitt autentiske selv.
Jeg har kjent på det at, ok, jeg kan være sårbar, og det vil være en styrke.
Og det har jo vi absolutt oppdaget også med de her episodene som vi har lagt ut så langt.

Paal:
Veldig.

Kine:
Og jeg vil jo si det at det finnes jo mange forskjellige typer sårbarhet.
For i dagens samfunn i dag, så har vi mange typer sårbarhet.
Vi har barn som har en sårbarhet, der man på en måte fokuserer på at, ok, det her er ikke noe bra.

Jeg vil jo kanskje si det at samfunnet vårt er ikke helt klar for sårbarhet, eller holder på å sakte men sikkert å oppdage det her med sårbarhet på en litt annen måte.

Ja, vi kan vel også kanskje si det at noen typer sårbarhet må ha mer hjelp, for å si det sånn.
enkelte barn med en del sårbarheter, ja, igjen, vi har masse forskjellige definisjoner på sårbarhet, fordi det er forskjellige grader av sårbarhet.
Men jeg tenker jo at det fokuset vi ville ha på sårbarhet var; ikke vær så redd for det.
Vær åpen, altså, vær autentisk deg selv, og kjenn på det at det vil være en styrke.

Paal:
Det er jo ingenting som skaper mer ekte relasjoner enn sårbarhet.

Kine:
Nei.

Paal:
Og man kan jo si det sånn at dem som ikke takler din sårbarhet, er ikke ment for deg.

Kine:
Nei, det er jo en ting å tenke litt rundt på.
Å kjenne på at man kan være sårbar i en vanskelig situasjon.
Det å tillate seg selv og få lov til å være sårbar i en vanskelig situasjon, det er så mye styrke i det.

Jeg så jo, jeg satt og kikket litt, jeg så på hva definerer helsedirektoratet på det med sårbarhet og definisjonen på sårbarhet, og det ble jo lagt frem som om at det er en mangel på noe.
At du, litt, som et datasystem, hvis et datasystem har en sårbarhet, så betyr det at du er mer utsatt for et virus, eller, ja, du er mer utsatt for en skade.

Og jeg tror nok at mye av livet mitt, så har jeg personlig tenkt at det å være sårbar, det er det mye skambelagt rundt.

Mye skam, nei det kan man ikke være, man kan ikke vise sårbarhet.
Sårbarhet er en ting som du må, på en måte, beskytte.

Og det, på denne veien min, iallefall, sånn personlig, så har jo jeg jobbet mye med sårbarhet.
Vi har jobbet mye med sårbarhet i forhold til forholdet våres.
Det å kunne si i en vanskelig situasjon at 'nå har jeg det tøft', det har absolutt vært en vei å gå.

Paal:
Og da kommer man jo også inn på det med 'trust' igjen, at man stoler på at ved å være sårbar og ved å være åpen, så stoler man på at reaksjonen man får tilbake er god, at det er ikke noe fare der.

Kine:
Men så har du de situasjonene der man ikke har den tryggheten på at man kan være sårbar.

Vi kan gå litt inn i en episode for vår del, der sårbarhet, på en måte, kanskje var litt naturlig.
Og det vil jo være i sånne situasjoner som dødsfall, for eksempel, der man automatisk er sårbar.
Der vil man kanskje forvente litt mer at en person er sårbar.
Så man vil kanskje ikke tenke at det er så skambelagt, eller at det er noe galt med å være sårbar.

Paal:
Nei, det er vel en situasjon de aller, aller fleste vil synes er en naturlig plass å være sårbar på.
Og det vil man nok ikke få så mye reaksjoner på.

Kine:
Nei, det tenker jeg også.

Men så er det de her situasjonene i livet der man velger å være seg selv i møte med andre.

Og man har jo det i settinger; noen har det i forhold til barna sine, i forhold til møte med skole, for eksempel.
Nå er jo jeg med på en gruppe med barn som sliter med ufrivillig skolefravær, og der hører jeg jo at de sier at det å ha sårbare barn i møte med det offentlige, det er veldig vanskelig.
Veldig vanskelig for de her barna, og det her systemet er ikke klar for det.
De vet ikke helt hvordan de skal håndtere det.

Og det tenker jeg litt sånn, i møte med systemet selv, så har jeg jo mange ganger tenkt at:
'Klarer dere egentlig å håndtere hvis jeg nå blir sårbar, eller blir dere vanskelige å stenger døra?'
Og det er jo en ting jeg absolutt har sett av egen erfaring.

Paal:
Samfunnet er jo veldig avhengig av å putte folk i en boks, sånn at de vet hvor de har dem på en måte.
Om den boksen er en diagnose, eller om det er en atferd, eller hva det nå enn er, det kommer litt på det samme.
Bare man har en boks å putte i, der hører du hjemme.
Og et menneske som er genuint sårbar fordi det er seg selv, det har ikke noe maske, er vanskelig å putte i en boks.
Så det er nok mye av problemet, tror jeg.

Kine:
Jeg tenker jo at det her systemet vi har i dag, og i møte med både de her barna som er sårbare, med de her voksne som er sårbare, og jeg tror vi vil se mye mer av det fremover.
Fordi jeg tror ikke at vi som mennesker skal sitte her med skam og alle de her problemene som ligger rundt ordet skam.
Jeg tror vi, sakte men sikkert, nå heller på å åpne opp for at det er mer akseptert.
Og da, tror jeg, det må skje en endring i det her systemet og den her verden vi lever i.
At det her systemet, kanskje, må bli litt mer klar over at sårbarhet, det er en ting vi må jobbe.
Det gjelder i forhold til skolen, det gjelder i forhold til jobb, det gjelder i forhold til NAV.

Det gjelder i forhold til menneskelige reaksjoner, altså relasjoner.
Det er ganske menneskelig, egentlig.
Det er bare det at vi har ikke bygd opp systemet vårt sånn.

Paal:
Nei, helt klart.

Og som jeg har nevnt litt i stad, det er en ting jeg synes er veldig interessant, det er jo det med masker vi putter på oss, og de fleste har mange masker.
De har forskjellige masker ut fra hvordan situasjonen er, hvem de er med, hvordan de ønsker å fremstå.
Men det som er felles for alle disse maskene her, er jo frykten for å ta dem av.
Det er jo frykten for å være sårbar og være seg selv, 100%.

Hva tenker du om det?

Kine:
Jeg tenker at jeg kan relatere veldig.

Det første som slår meg, det er det at jeg kan relatere.

Paal:Det er nok noe vi alle sammen gjør til en viss grad.

Kine:
I mange situasjoner, ja.

Vi kan jo gå ned så enkelt som at vi har en mamma-maske, vi har en pappa-maske, vi har en bror- og søster-maske, vi har en jobb-maske, vi har en skole-maske. Det er så mye masker.

Paal:
Alle settinger.

Kine:
Ja, det er så utrolig mye settinger.

Og så tenker jeg, hva skjer når vi begynner å ta av disse maskene, sakte, men sikkert?

Når vi begynner å tillate oss selv å være den vi skal være, og kjenne på det at det er trygt, hvis vi blir møtt med det, hvordan vil vi reagere?

Og det tenker jeg litt for den som lytter på og, kjenn litt på;

'Hva er sårbarhet for meg?'
'Klarer jeg å være sårbar?'
'Klarer jeg å være ekte?'
'Klarer jeg å kjenne på det at ved at jeg er sårbar, så blir jeg møtt med en ekthet?'
'Har jeg den tryggheten i noen mennesker rundt meg?'

Det tenker jeg er så viktig.

Og hvis man ikke har det, kjenn på det også.

Kjenn litt på;

'Hvorfor har ikke jeg det?'
'Hva er det i meg, på en måte, er det skam?'
'Er det en redsel for å være ekte og sårbar?'
'Hva er det som trigger for meg?'

Det tenker jeg er en viktig bit på vei til å være sårbar.

Paal:Hva er frykten?

En annen ting er;

'Er den frykten reell?'
'Er den viktig?'

Det er mange spørsmål her.
Hvis man tenker på det med frykt for avvisning, eller at noen ikke liker deg når du er deg selv, som jeg sa tidligere her også, da er de kanskje ikke for deg.
Men det er jo ganske enkelt å si.
Ikke så enkelt å godta, kanskje, bestandig.

Og en annen ting er jo at, ofte hvis folk trigges, at de reagerer på deg, så kan det ofte være at du speiler dem.
De har den samme tingen i seg selv, men de tillat ikke seg å slippe det ut, og dermed, så reagerer de på deg.
Som også er et viktig aspekt, ikke bare i sårbarhet, men generelt i relasjoner mellom mennesker.

Kine:
Absolutt.

Nå tenker jeg at jeg vil snakke litt om det som jeg tok opp i sted, det er litt med barn og sårbarhet.
For der har vi jo også litt erfaring i forhold til det å la barn få lov til å være sårbare.

Jeg vet ikke hva du som pappa vil...?
Jeg tenker for at kanskje lytterne skal få litt innsyn, så tenker jeg du kan få fortelle lytterne om hvordan du var pappa før.

Paal:
Klassisk født og oppvokst på 80-tallet.
Streng, opp igjen, så vondt var det ikke, det der er ikke så farlig, altså, alle de der,hva blir ordet, 'devaluing' barnets følelser.

Kine:
Du betrygget ikke, på en måte.

Paal:
Nei, det var veldig sånn, opp igjen, kom igjen...

Kine:
Litt den, på en måte, det var ikke så vondt.

Paal:
Ja, gjør dem litt harde da.

Kine:
Rust dem litt.

Paal:
Ikke gjøre dem så sårbare, kanskje.

Kine:
Ikke gjøre dem så sårbare, der kom den.

Paal:
Så det var min autopilot som far før.

Kine:
Nå har jo du en datter som er sårbar.

Paal:
Ja, veldig sårbar vil jeg si, og det har jo vært en lærekurve.
En bratt lærekurve.

Kine:
Har den vært enkel?

Paal:
Nei, og den er nok sikkert ikke ferdig enda, men vi er på vei.

Kine:
Hva merker du i møte med henne?

Paal:
Jeg kan merke at noen ganger må jeg puste litt ekstra og tenke meg noen ganger om før jeg åpner munnen.
Det er veldig lett å gå rett tilbake på den autopiloten, selv om jeg nå ofte klarer å 'catche' det, så trigger det meg fortsatt.
Og jeg kan kjenne på at, for å si det enkelt da, så tåler man ikke barnet som barnet er, man vil at barnet skal være sånn som...

Kine:
du har tenkt...

Paal:
Ja, sånn som jeg har tenkt.
Det er jo autopiloten, programmet, og da må man jo fange opp det og stoppe seg selv og tenke seg litt om og puste litt.

Kine:
Handler det litt om at du faktisk må kjenne på din egen sårbarhet?

Paal:
Det gjør det nok, absolutt.
Det er litt vanskelig å svare på det der, for noe handler om sårbarhet, noe handler om programmering fra barndom, hvordan man selv har blitt oppdratt og hva man har lært og sett. Men absolutt på alle plan egentlig, så må man fange seg selv da, eller fange det som skjer og endre, selv om det er ting man er klar over også.

Kine:
Hva kjenner du har vært den største gaven, på en måte, i forhold til det å ha et sårbart barn, for deg da?

Paal:
Det er nok det at det har tvingt meg til å se innover og faktisk se etter hva det er jeg er holdt på med og hvor det kommer ifra og endre det.

Kine:
Nå er det nå sånn, og vi kan jo kanskje si det at, ja, jenter er mer sårbar.
Men jeg tror jo det at, det handler ikke så mye om at jenter er så mye mer sårbar, men de er emosjonelt kanskje, litt mer påkoblet.
Det finnes jo enkelte gutter også som er veldig sårbar...

Paal:
Ja, absolutt.

Kine:
...som også trenger det samme.
Men du kjenner vel kanskje litt mer på det i og med at hun er jente og faktisk trenger en pappa som er der hun er.

For det tror jeg er litt av greia.
Hvor langt klarer du å gå med barnet ditt?
Du vil som oftest ikke klare å gå lenger enn du har gått med deg selv.

Paal:
Nei, det er jo tommelfinger-regelen på alle ting, egentlig, der det gjelder å støtte andre, så klarer man jo ikke å gå lenger enn man klarer å gå med seg selv. Så det er jo egentlig oppgaven vår.

Kine:
Jeg tenker jo i forhold til henne og, så har det vært en bratt kurve, for å bryte ut fra det mønstret med å være det man er oppdratt til å være som papparolle og hva man har blitt vist via sine egne foreldre, for så å gå den veien med å si, 'jeg tillater at mitt barn er sårbart', og at ikke det skal være negativt.
Det å faktisk være den mammaen eller den pappaen som faktisk sier at det skal du få lov til å være, det er greit, og vi skal bare styrke deg på veien.
Vi skal gi deg den autentisiteten, at du kan sitte der og tenke i etterkant at, 'ok, jeg kan vise hvem jeg er', 'ok, så er jeg sårbar nå, men det er ikke noe negativt'.

Paal:
Jeg blir møtt likevel.

Kine:
Ja, jeg blir møtt likevel.

Og det tenker jeg er så viktig da.
Det er ikke bare hos voksne, men det er også de her barna.

Paal:
Veldig viktig.

Kine:
Jeg tror mange av oss sitter med en sånn, iallefall vi som er oppvokst på 60, 70, 80. 90 kanskje også, til dels.
Og vi ser jo en endring i samfunnet nå.
Det kommer en del sårbare barn, der folk kanskje enten vil prøve å sette dem i en boks og si, ja, men nå er det autisme eller nå er det sånn eller nå er det sånn, og da skal vi prøve å bygge det her rundt dem så ille at de skal kjenne lite på sårbarhet.

Mens vi har valgt, stikk motsatt.
Vi har valgt å si, du skal få lov til å være sårbar.
Du skal få lov til å kjenne på at livet kan være tøft.
Men så lenge du har trygge rammer rundt deg i forbindelse med, vi ser deg, vi hører deg, og det er greit.
Det er greit at du er sårbar i det her øyeblikket.

Det tror jeg vi har lært mye av.
Veldig mye av.
Og det var derfor jeg ville at du skulle ta fram hvordan det var for deg som pappa også, fordi jeg vet det har vært tøft.
Det har vært tøft for meg også, men jeg har bestemt meg, litt fra dag 1 av, at den sårbarheten vi går og kjenner på, skal ikke være et hinder.
Den skal få lov til å bli en styrke, fordi jeg tror det skaper, og det hjelper et menneske fremover i livet.
Det tror jeg absolutt.
Det å få lov til å kjenne på at jeg er med med mine ting.

Paal:
Uten frykt og uten skam.

Kine:
Men det har, vi også, har kjent det i møte med skole, for eksempel, at de vil gjerne sette i denne boksen og vil gjerne fikse problemet.
Det har vi kjent litt på.
Og gjerne skulle være det at vi, ja, men hvordan får vi det her til å fungere?
Og det ser vi, kanskje, at systemet ikke er helt klar for.

Det må være en endring snart i det systemet, skolesystemet, i det offentlige systemet, på hvordan vi ser på sårbarhet.
Og vi må ikke være så redde for det.
Det tror jeg da.

Så ja.

Paal:
Jeg tenker at folk må se innover, kjenne på seg selv, og kjenne på sin sårbarhet og bli venn med den.

Kine:
Iallefall, prøve.
Og hvis man kjenner at man har resistanse, så tenker jeg, ikke å være så redd.
Prøv å faktisk kjenne på;
'Hva er det som stopper meg?'

Paal:
Og hvor kommer det fra?'

Kine:
Ja, 'og hvor kommer det fra?'

Kanskje må man gå så langt tilbake at man ser det at, ok, det her er noen ting jeg har lært i barndom.

Begynte allerede så tidlig?

Altså, har jeg opplevd ting i livet mitt som sier at jeg ikke kan være sårbar, så vil jo det bli en, litt, en sånn programmering.

Og jo mer man opplever vonde ting i livet, i en situasjon der man er sårbar, så vil man jo lukke denne døra og kjenne på det at, ok, jeg kan ikke.

Paal:
Og da har man adoptert det vi kaller en 'belief'.

Kine:
Ja. Det er absolutt ting som man kan ta litt ettertanke.

Jeg tenker vi kommer til å gå enda dypere inn på det her når vi får gjest neste uke, selv om det er mest i relasjon i et parforhold.
Men jeg tenker jo det at, det er jo en av de plassene man faktisk vil kjenne på sårbarhet.
Både redsel for å være sårbar, men også det å kunne kjenne på å kunne genuint være sårbar.

Paal:
Og det vil jo igjen relatere til resten av livet, uansett.

Kine:
Ja, jeg tenker det er en ting vi tar med oss da.

Jo mer vi kan kjenne på denne sårbarheten, jo mer vi opplever at i møte med andre, så blir man sett og man blir hørt, kanskje får man den støtten man trenger til å faktisk kjenne på det at, jeg kan være sårbar.

Så, selv om, på en måte, systemet sier at dette her er en svakhet, så vil jeg jo absolutt si at det er en styrke.

Jeg holder mer med Brené Brown der, i forhold til hvordan vi ser på, på menneskets sårbarhet, da.

Jeg tenker vi skal ikke dra denne så langt i og med at vi skal ha en ny episode med sårbarhet i forhold.

Der får vi inn Thomas Myrseth, som er utdannet EQ-terapaut, og da tenker jeg at han skal få fortelle litt om sin vei og det med sårbarhet, som jeg tror er en veldig viktig bit.

Paal:
Det ser jeg frem til.
Det blir spennende.

Kine:
Ja, det gjør jeg og.

Jeg tenker vi avslutter her.

Vil dere gi noen tilbakemeldinger, eller har dere noen tanker om det å være sårbar, så gjerne send oss en melding, for vi er åpen for å høre hvor dere er og vil gjerne ha med dere på veien.

Så tenker jeg vi linker til Brené Brown sin bok, som heter Skam, (Notat: Den heter 'Uperfekt: Våg å vise hvem du er.)
fordi at skam er en del av det med sårbarhet, og de kan henge godt sammen, så jeg tror vi linker til den.

Paal:
Det gjør vi.

Kine:
Så tenker jeg vi sier; 'Til neste gang.'

Paal:
Ja, så kan dere følge oss på alveskog.com, der ligger det link til alle våre sider der dere kan finne oss.

Så takker vi for følget.

Kine:
Ja, det gjør vi.