De skjulte sannhetene som holder oss tilbake - og hvordan vi finner vår ekte vei

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Paal:
Velkommen tilbake til Alveskog - Sjelens stemmer.

I dag så vil jeg at dere skal begynne med noen refleksjoner.

Hvilke sannheter har du vokst opp med som kanskje ikke er dine egne?

Når føler du deg mest ufri i livet ditt?

Hvilken leveregel eller sannhet stopper deg mest akkurat nå?

Hva frykter du vil skje hvis du bryter en leveregel du har?

Og hvis du kunne skrive din egen sannhet, hvordan ville den ha vært?

I dag skal vi snakke om noe som påvirker livene våre mye mer enn vi ofte er klar over,
nemlig leveregler, sannheter, eller det vi på engelsk kaller for 'limiting beliefs'.

Leveregler er dype, ofte ubevisste sannheter som vi har lært tidlig i livet, kanskje som
barn da vi prøvde å forstå verdenen og vår plass i den.

Det kunne være tanker som;

"jeg må være sterk hele tiden",

"mine behov betyr ikke noe",

eller "jeg er ikke verdt å bli elsket".

Disse tankene kjennes sanne ut, men de er ikke nødvendigvis det.
Likevel styrer de valgene vi tar, relasjonene vi bygger, og hvordan vi ser på oss selv.

Hva er egentlig leveregler da?

Kine:
Ja, hva er egentlig leveregler?

Du sitter med... en utdanning som life coach.
Så jeg tenker det at du kanskje kan gå inn på det med litt leveregler.

Paal:
Ja, i coaching så kaller vi det for "limiting beliefs". Vi har egentlig ikke noe god norsk oversettelse.
Det nærmeste jeg har funnet er begrensende overbevisninger eller begrensende sannheter, og i
psykiatrien så bruker de leveregler. Og det er, det er noe som sitter dypt i hodet, i underbevisstheten,
det er ikke noe vi tenker over. Det er automatiske handlinger som er basert på erfaringer vi har eller
ting vi har lært. Ofte kommer veldig mange av dem fra barndom i de formbare årene, 0 til 6-7 år, så
man kan jo si at storparten av det er en arv fra våre foreldre, som har arvet det fra sine foreldre,
som har arvet det fra sine foreldre, og sånn går det nå da.

Kine:
Og så tenker jeg jo samtidig og, det kommer også fra samfunnet vi lever i.

Paal:
Ja, ja.

Kine:
Fra kultur og religion, og ettersom vi vokser opp, så kommer det også fra venner.

Paal:
Og ikke minst fra traumer.

Kine:
Ja, ikke sant? Ja.
Men det vil jo på en måte være litt personer da, som påvirker de her sannhetene som
vi lærer oss da fra barndommen av.

Paal:
Personer og hendelser. Og så er det sånn at når du har begynt å få en leveregel, den har
begynt å sette seg fast, så blir den forsterket med at lignende ting skjer. Du får et bevis.
"Åja, det er sant, ja."

Kine:
Ja, ikke sant.

Paal:
Og det er ikke noe som skjer bevisst. Det er underbevisste ting, da.

Kine:
Hva vil være sånne typiske leveregler da?

Paal:
"Jeg må være perfekt." Det er jo en typisk en. "Jeg kan ikke vise svakhet." Det kan jo være en.
"Det er viktigere å være likt enn å være ærlig." Det kan være en. "Det er for sent å starte på nytt."
Og du har jo også litt sånn klassiske, når det kommer til økonomi; "Penger vokser ikke på tre."

Kine:
Ja, ikke sant.

Paal:
"Du må slite for å få penger." Så det er masse.

Kine:
Tenker jeg, det er en ting som de fleste kan kjenne seg igjen i. Det med å ha sannheter.

Paal:
Ja, absolutt. De fleste kan kjenne seg igjen i det, de færreste er bevisst det.

Kine:
Ja. Er det noen ting du møter, eller er det noen ting du på en måte ser veldig ofte i møte
med folk du coacher?

Paal:
Ja, nå coacher jeg ikke så mye da. Men ja, det er jo, det er der vi begynner. For det er,
levereglene er jo programmet som kjører oss. Så skal vi endre kurs, endre livet til det bedre,
så må vi ta tak i det her limiting- beliefs-systemet da.

Kine:
Ja. Man kan jo på mange måter si at de her sannhetene, eller den limiting beliefen, er jo rett
og slett ting som holder oss tilbake. Det blir ikke å si; "ja jeg har en sannhet som driver meg fremover."

Paal:
Vi har det og.

Kine:
Ja, vi har det og.

Paal:
Men de er ikke et problem.

Kine:
Nei, det blir ikke et problem. Og det ser vel kanskje personer som driver med coaching, personer
som jobber med mennesker og vil jeg tro. Det er ikke bare innen coaching heller. Men ofte så, og
det tror jeg og kan være innen psykiatri og, at man ser at her har et menneske problem fordi at
man sitter med en del tanker om at; "slik må jeg være i verden." Og så er det noe med å snu de her
tankene da, og faktisk gjøre noe med dem.

Paal:
Og det, som vi sa, det sitter så dypt, så det er ikke en liten oppgave å ta tak i. Men du verden så viktig.

Kine:
Ja, ikke sant? Jeg tenker det at når man sitter med sånne limiting beliefs, så vil det jo si at det holder
oss veldig tilbake. I hvert fall når det er snakk om limiting beliefs. Da er det jo rett og slett at vi tar valg
basert på frykt, og ikke på at det er en ting vi har lyst til å gjøre.

Paal:
Nei, for det er jo mange ting vi kan ha lyst til å gjøre, men vi er redde for å starte, og da er det jo frykten
som vinner.

Kine:
Ja, tenker jo da at i mange tilfeller der så velger man å leve etter andres forventninger, i stedet for dine
egne da.

Paal:
Den er jo klassisk.

Kine:
Det tror jeg veldig mange kan kjenne seg igjen i.

Paal:
Ja, tenk på ungdom, tenk på utdanning, foreldre som setter krav, eller foreldre, eller slekt som mener at
du må gjøre sånn eller sånn. Klassisk. Masse.

Kine:
Vil du si det at, i mange tilfeller der vil vi kanskje tro det at ting ikke er tilgjengelig for oss da?

Paal:
Ja. Det er jo en ting vi ser, at folk tror at ting ikke er tilgjengelig for dem.

"Nei, det her kan ikke jeg gjøre."

Eller "det her får ikke jeg til."

Mens i realiteten så er kun hodet ditt som stopper deg, og alt er tilgjengelig. For folk gjør det jo.
Så hvorfor skulle ikke du kunne gjøre det? Det eneste du trenger, det er en god
plan, og så må du følge den planen, så er alt tilgjengelig. 

Kine:
Ja. Men sånn da, fra ditt standpunkt da, som har holdt på med coaching, hvordan vil du da identifisere
egne leveregler?

Paal:
Ja, det er flere måter å gjøre det på, men altså hvis du kjenner i situasjoner at du føler deg fastlåst, eller du
føler deg stuck, eller det, det er ting du rett og slett ikke får til å gjøre. Det er noen følelser, det er noe som
stopper deg, da er jo det et klart bevis på at; "oi, her er det noe vi må ta tak i og jobbe med. Her er det noe
som ikke stemmer."

Kine:
Det er jo en ting jeg tenker for lytteren og, hvis de skal ha noen sånne spørsmål til seg selv, så tenker jeg jo
det at;

"Hva er det jeg tror må være sant akkurat nå?"

"Hvem lærte meg det her?"

"Og hva ville skjedd hvis det ikke var sant?"

For det tenker jeg er kjempeviktig

Paal:
Kjempebra coaching spørsmål 
Det er det. Det vil jo sette i gang noen prosesser som kan identifisere noen leveregler da, absolutt.

Kine:
For jeg tenker jo at, det er en liten øvelse å gjøre for seg selv, det å faktisk tenke på en ting du drømmer om,
men som du holder deg tilbake fra. Og hva vil da den indre sannheten være som stopper det?

Paal:
Veldig bra oppgave, hvis vi kan kalle det det. Og det er ikke nødvendigvis sånn at svaret vil poppe opp.
For det her sitter dypt og ubevisst, og du må gå flere runder, og kanskje må du stille spørsmål fra masse
forskjellige vinkler, før det er bare; "der er det!"

Kine:
 Ja, ikke sant. Hvordan kan man da endre og erstatte de hele levereglene? Hvilke tips har du til lytterne våre?

Paal:
Ja, det første er jo bevissthet. Du må innse at du har leveregler som stopper deg. Alle har det, så det nytter
ikke å si: "Nei, det har ikke jeg". Alle har det. Så bli bevisst det. Legg merke til noen mønster, gamle mønster
kanskje, ting du har hatt med deg som stopper deg hver gang du prøver å gjøre noe nytt, eller gjør noe du
har lyst til å utvikle, eller starte, eller jobbe med, eller hva enn det måtte være. Gå etter det, og da still de rette
spørsmålene for å finne ut hva er det som ligger i bunnen her egentlig. Innse at det er kun du selv som stopper
deg, det er ingen annen. Du er din egen herre og alt er tilgjengelig for deg hvis du gjør ting riktig.

Kine:
Men så tenker sikkert mange nå, er det så enkelt?

Paal:
Har aldri sagt at det er enkelt.

Kine:
Nei.

Paal:
Det her er en jobb, og det er en prosess.

Kine:
Ja, men jeg tenker, vi har jo snakket litt om akkurat det her, når vi har hatt erfaringer med beliefs, eller
sånne stoppende tanker som man kanskje ikke er helt klar over, og så blir man klar over dem. Og så sa
du noe viktig til meg om noe som kalles en bordbensmetode.

Paal:
Ja, den er fin.

Kine:
Ja, den kan vi kanskje gå litt inn på.

Paal:
Ja, jeg kan prøve å forklare den så godt jeg klarer.

Greia da, er at vi skal se for oss at de her levereglene er en bordplate.
For at en bordplate skal stå på gulvet, så trenger den noen føtter.

Kine:
Bordplaten, da, vil du si at er den beliefen din, eller den sannheten?

Paal:
 Ja, riktig. Og det er ikke noen bord, jo, nå er det jo faktisk noen bord som står med en fot da, men de står kanskje
ikke så stødig. Men det vi sier i denne konteksten er at et bord må ha minst tre føtter. Og de føttene representerer da
bevis for at denne beliefen eller denne sannheten er sann. Så det som da er casen er at vi må motbevise, en etter
en, at dette er ikke sant, den beliefen du har er ikke sann. Så vi må liksom slå under en og en fot, sånn at bordet
ikke kan stå.

Kine:
Ja.

Paal:
Men det er ikke nok.

Kine:
Nei.

Paal:
Det er ikke nok å bare rive ned den sannheten eller den leveregelen. Du må erstatte den. Så du må ha en motsetning
til det som holder deg tilbake. Du må ha en leveregel som får deg fremover, og den må være sann, og den må ha føtter
å stå på, minst tre. Der sier vi; "jo flere jo bedre." Og nå er det jo og slik at det er ikke mange negative sannheter eller
limiting beliefs som har bare tre føtter. Som regel så har de hundrevis.

Kine:
Ja, ikke sant.

Paal:
For det er, du har fått bevis etter bevis etter bevis gjennom et helt liv. Så det samme er når du skal bygge opp en positiv
sannhet som får deg fremover. Jo flere føtter det bordet har å stå på, jo bedre er det. Så det er tabletop-metoden.

Kine:
Vil du ta fram noen eksempel som du har erfart i forhold til beliefs?

Paal:
Ja, det har jo vært flere det. Både med Økonomi og med kjærlighet og med å snakke sin egen sannhet og sånne ting. Og da
må jeg jo kanskje trekke frem det med å snakke sin egen sannhet da. Veldig vanskelig, har vært, å få tak i hva som er rota,
hva som er grunnleveregelen der. Men den har jo gjort sånn at jeg ikke har klart å sagt mine meninger, eller vært meg selv.

Kine:
Ja, du har hatt problemer med kommunikasjon, rett og slett.

Paal:
Ja, veldig. Så det har jo jeg jobbet mye med. 

Kine:
Ja, men så er det slik som du sier:

Har man noen erfaringer med seg her?

Har man lært fra barndom at det å prate, det er en ting vi ikke gjør?

Jeg vet jo i forhold til deg, så har jo du oppdaget at når du har kommet med

"det her vil jeg ikke", for eksempel,
så har du fått beskjed om at;

"det kan du ikke styre selv, det er det vi som bestemmer."

Og det tenker jeg i mange tilfeller, nå sier jeg ikke at vi ikke skal ha regler for barn for eksempel, men noen ganger når vi
snakker om det med at barn skal bli hørt og, og det tror jeg er viktig da, for vi danner noen sannheter for de her barna
underveis, som de her barna tar med seg når de kommer i voksenlivet. Og det med kommunikasjon er jo en ting vi setter
veldig mye fokus på. At det med å få kommunisere hvem man er, hva man har lyst til og ikke lyst til, hvor viktig det er at
det blir hørt på. Fordi det danner de her beina på det her bordet.

Paal:
Ja, det gjør det. Vi vet jo at det er foreldre som har størst innvirkning på hvilke leveregler et barn får når det blir voksent. Selv om
det er mange andre ting som venner, samfunn, skole, what have you, så er det absolutt foreldrene som danner det grunnlaget.
Jobben vår, kan du si, er å lære barnet;

hva er farlig og hva er ikke farlig.

Og da kan man jo si at det finnes jo en del folk her som er pisse redd ting som ikke er farlige. Og da vil jo det spre seg i
generasjoner da, hvis man ikke er klar over de her funksjonene.

Kine:
Det er akkurat det. Det er jo det kanskje man ser...

Paal:
Det er det vi ser.

Kine:
...at det man lærte den gang. Altså nå er vi i kjempegenerasjonsskifter og. Det har skjedd mye på de siste 40-50 årene.
Har man da, tenker man som så; det vi lærte på 50-tallet det drar vi med oss inn i 80-tallet, så drar vi med oss noe nytt igjen
inn i 2000-tallet, 2020-25, plutselig så er vi kjempe langt foran, men sitter igjen med de samme samme sannhetene. Vi drar
med oss de sannhetene videre.

Paal:
Og samme fryktene. 

Kine:
Ja, og samme fryktene, ikke minst. Og så tenker jeg, verden endrer seg. Det er jo ikke sånn at vi kan se på verden og se at den
har blitt så veldig mye bedre, i hvert fall ikke enda. Den er ganske kaotisk. Men så tenker jeg, vi skal jo være en advokat for de her
barna våre også, på hva de skal få lov til å være i verden. Og det er så viktig da, at ikke vi pålegger masse av de
generasjons-sannhetene om hva man må passe seg for i verden og sånne ting, og la kanskje de unge få lov til å finne sin egen vei,
tenker jeg er kjempeviktig. Og så sitter vi noen voksne her som har fått med oss de her generasjons-sannhetene. 

Paal:
Ja, og som kanskje, altså, det her jobbingen vi gjør, ja, den har jo vært til stede tidligere også. Men det fikk jo en stor oppblomstring
i det her med coaching og det å bli klar over ting vi har inni oss, fikk jo en stor oppblomstring på 70-80-tallet det her, så det er jo bare, vi snakker jo bare nå noen og femti år med sånn her jobbing på høyt nivå verden over. Så det har jo bare så vidt begynt, egentlig.
Men det er kjempeviktig.

Kine:
Ja, jeg tenker det er veldig viktig nå da, når vi kanskje kjenner på at verden er kaotisk. Vi kjenner kanskje på at vi, ja, kan jo snakke
for meg selv. Vokst opp på 80-tallet, så jeg er jo rundet 40, og for veldig mange så opplever man kanskje i 40-50-årene at nå kommer
jeg til en litt sånn essensiell livskrise. Kjenner på at en del av de tingene jeg har lært, det stemmer ikke lenger for meg. Og da tenker
jeg, så viktig da, å ta tak i de her sannhetene som man har lært.
Kjenn på litt godt;

"Stemmer det for meg, alt det jeg har lært?"

Og jeg tror mange opplever de her krisene og, fordi man ser at;

"hei, jeg tror kanskje ikke, eller tenker kanskje ikke slik som mine foreldre gjorde."

Paal:
Klart, vi er jo kanskje, ikke den første generasjonen, men en av de første generasjonene som begynner å bryte sånne her,
hva skal man kalle det, generasjonstraumer og generasjonsarving av forskjellige ting som vi ikke vil ha med oss videre.
Så ja, det er en stor ting.

Kine:
Kjempeviktig. Og så tenker jeg det handler litt om å tørre og gjøre det også. Kjenne på at det kan jeg. Tillat seg selv å bryte noen
mønster, og ta den veien som den kommer. Jeg tror det er kjempeviktig å være god med seg selv på den veien. Sånn av erfaring,
egen erfaring, så kan jeg si det i hvert fall. Å være god med deg selv på veien. Men still de her kritiske spørsmålene. Og hvis du
kjenner at det ikke er rett for deg, så tenker jeg, gjør noe med det.

Paal:
Helt klart.

Kine:
Start. For det er ikke noe som er galt med å starte.

Paal:
Det er ikke det. Det er aldri for sent å starte. 

Kine:
Nei, det tenker jeg også.

Jeg vil gjerne dra dere med i en liten meditasjon, hvis man kan kalle det det.
Så for den som lytter, hvis du kjenner at det er rett for deg, så gjerne bli med.
Hvis du kjører bil, ikke lukke øynene.

Men, vi kan begynne med at vi setter oss godt til rette.

Lukk øynene hvis du vil, eller bare hold et mykt fokus.

Ta et dypt pust inn, og pust sakte ut.

Visualiser at du møter en gammel leveregel.

Du står da foran en stor gammel dør.

Bak den døra så ligger en av de sannhetene eller levereglene som har holdt deg tilbake.

Når du er klar, så åpner du døra.

Hva er det du ser?

Hvilket gammelt tankemønster møter deg.

Ta et dypt pust, og pust ut.

Legg merke til hvordan kroppen din faller mer og mer til ro for hvert pust du tar.

Det er ingen steder du måtte være akkurat nå.

Det er ingenting du må prestere.

Du skal bare være.

Se på denne gamle sannheten, som om du ser på en gammel bok som du ikke lenger trenger.

Hvis det føles rett for deg, så takk den for at den en gang prøvde å beskytte deg.

Men nå?

Gi deg selv tillatelse til å sette boka ned.

Ta et dypt pust, og pust ut.

La den forsvinne som støv i vind.

Og i stedet, legg merke til en ny sannhet som vokser fram i akkurat deg.

En sannhet som støtter deg.

Hva sier den?

La ordene komme til deg, som om at det hvisker i hjertet ditt.

Ta en dyp pust, pust godt i magen, og når du er klar, pust ut.

La oss avslutte med noen ord som du kan bære med deg videre.

Jeg gir meg selv tillatelse til å være akkurat som den jeg er.

Jeg er fri til å leve mitt liv på mine premisser.

Min sannhet er vakker, kraftfull og verdig til å bli levd ut.

Når du føler deg klar, ta et par dype pust inn, pust ut, kjenn kroppen din igjen, vær her, og nå.

Åpne øynene dine forsiktig og ta med deg din nye sannhet videre i dagen.

Tenker vi sier takk for at du har vært med oss i dag. Takk for motet ditt, for viljen din til å møte dine egne sannheter
med åpent hjerte. Og så vil jeg at du skal huske at du skylder ingen å være en mindre versjon av deg selv. For din
autentiske vei er verdifull, den er viktig, og den er helt unik. Ta med deg din nye sannhet ut i verden.
Et skritt, et valg, og et øyeblikk av gangen. 

Paal:
Ja, det var fint. Nå tenker jeg at det er en fin plass å avslutte for i dag. Så vil jeg si at neste gang så skal vi snakke
om temaet egenverd. Og det blir jo spennende, for det bygger litt videre på det vi har snakket om i dag.

Kine:
Ja, absolutt. Tenker det er kjempefint å fortsette med.
Så den som vil være med å lytte, og gjerne kommentere på det dere kjenner.
Vi er her, og vi setter veldig pris på dem som lytter, dem som kommenterer.

Paal:
All tilbakemelding vi får.

Kine:
Ja, jeg synes det er kjempeviktig å høre deres stemme og. 

Paal:
Ja, det er det.

Kine:
Da sier vi takk for oss.

Paal:
Så snakkes vi neste fredag igjen.

Kine:
Det gjør vi, vet du.

Takk for oss.

Paal og Kine:
Ha det.