Å møte sannheten i stedet for å flykte

Tags: selvutvikling, psykisk helse, heling, egenkjærlighet, traumer, utbrenthet, sannhet

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Kine:
Hei, og velkommen tilbake til Alveskog – Sjelenes stemmer.
I dag skal vi snakke om det med å løpe fra seg selv.
Det er et litt spennende tema.
For det finnes faktisk et punkt i livet der man ikke lenger orker å løpe fra seg selv.
Og det handler kanskje ikke så mye om fortiden, og kanskje ikke om smerten – og ikke fra seg selv i den forstand heller.
Men vi skal snakke om akkurat det øyeblikket, når vi slutter å rømme og begynner å møte oss selv sånn som vi egentlig er.

Paal:
For mange av oss kan dette komme etter år med kamp, tilpasning og forsøk på å være sånn som vi burde være.
Men hva skjer når vi våger å stå stille og møter sannheten uten å dømme?
Sammen skal vi utforske hva det betyr å slutte å løpe fra seg selv, og kanskje finne et hjem i stedet.

Kine:
Hva betyr det egentlig å løpe fra seg selv?

Paal:
Det første jeg tenker på er å ikke ta tak i problemer i livet sitt.
Å skyve unna smerte og ubehag som er inni en, kanskje.
Den typen ting da.

Kine:
Jeg tror det er ganske så spot on, det også.
Det å kanskje… det kan jo være i mange situasjoner selvfølgelig.
Men jeg tror å løpe fra seg selv kan også være det å ikke ta seg selv på alvor.

Paal:
Ja.

Kine:
Det har vi jo snakket litt om før også, og hvor viktig det er.
Så å gå inn på det i dag, tenker jeg, og se på hvordan det ser ut i praksis, sånn i tanker, valg, relasjoner – eller i hverdagen da.

Paal:
Ja. Hvordan ser det ut i praksis?
Jeg tror kanskje det kan se veldig greit ut.
Alt ser ut som det er fint og flott, og det ser ut som du har det veldig greit.
Og jeg tror mange som gjør det, spesielt de som gjør det ubevisst, kanskje tror at de har det fint og flott og greit også.
I hvert fall var det sånn for meg. Jeg syntes alt var helt greit.

Kine:
Ja?

Paal:
Ja.

Kine:
Når oppdaget du første gang at du løp fra deg selv?

Paal:
Jeg føler jo at jeg svarer det samme på alle spørsmålene jeg får.

Kine:
Men de henger jo litt sammen, ikke sant?

Paal:
Ja, de gjør det.
Og det er jo først når man blir bevisst.
Når man innser at det er det man faktisk har gjort.
Men spørsmålet var – når oppdaget jeg det?
Da vil jeg si at det var først når jeg begynte å jobbe med meg selv, når jeg begynte å ta meg selv på alvor, og begynte å se på ting som gjorde vondt og sånne ting.
Da oppdaget jeg at jeg hadde løpt fra meg selv over tid.

Kine:
På hvilken måte vil du si at du gjorde det? Hva unngikk du?

Paal:
Jeg unngikk alt som var ubehagelig.

Kine:
Ja.

Paal:
Jeg har jo ikke tatt meg selv på alvor.
Jeg har ikke kjent etter hva som har skjedd på innsiden.
I stedet har jeg levd reaktivt til det.
I stedet for å gjøre noe med at jeg vokste opp strengt religiøst, så har jeg heller bare gått rundt og hatet religion.
Jeg har ikke stått ansikt til ansikt med det problemet og gjort noe med det eller forløst det.
Jeg har heller bare stilt meg i opposisjon til det.
Så det er et eksempel.

Kine:
Så kanskje det med å løpe fra seg selv har egentlig vært veldig relevant for deg.

Paal:
Ja.

Kine:
Man løper fra alle ting på innsiden, som kanskje står og banker litt på.

Paal:
Ja.
Og så endte det jo med at jeg gjorde det fysisk også.

Kine:
Ja, ikke sant?

Paal:
Jeg holdt jo på å springe livet om man så kan si det. Bokstavelig talt – jeg drev jo med løping.

Kine:
Tror du det var et uttrykk for å løpe fra deg selv?

Paal:
Jeg er veldig usikker.
For jeg hadde jo en genuin interesse for å holde på med det, og for å øke mine prestasjoner og sånne ting.
Så jeg er veldig usikker.

Kine:
Kan jeg spørre deg litt spørsmål rundt akkurat det?
Når du har hatt disse løpeperiodene dine, eller treningsperiodene dine, så vet jo jeg – det vet jo ikke de som lytter – men jeg vet at det har vært tider der du har hatt det veldig tøft før.
Der du på en måte har stått litt på bar bakke i etterkant.
Og så har du brukt løping eller trening, eller en kombinasjon, som en del av veien framover.
Jeg vet at i de periodene du har vært gjennom, du har jo snakket litt om det i forhold til rus og depresjon, ikke minst.
Og da var du på et ganske sårbart tidspunkt i livet ditt.
Og nå sier jeg ikke at trening er negativt, men jeg – personlig – hvis jeg kan si det sånn, så jeg en person som skulle løpe fra den indre uroen.
Det er bare min observasjon av deg den perioden.
Og du var jo på et veldig sårbart punkt i livet ditt.
Det er bare en sånn spekulativ greie, i forhold til...

Paal:
Nå er jo trening veldig bra for psykisk helse.

Kine:
Ja.

Paal:
Absolutt. Og det vil jeg påstå at jeg merket.
Men jeg trente kanskje litt vel mye.
Det ble litt sånn «obsession», kanskje.
Og overtrening er jo ikke sunt.
Det gjelder jo alt i livet – vi må ha balanse.
Og der tippet kanskje vektskåla litt for mye den ene veien.

Kine:
Du gikk fra null til under, og kanskje over.

Paal:
Kanskje, ja.

Kine:
Det er litt spennende akkurat dette her, fordi det å rømme fra seg selv har så mange forskjellige uttrykk.
Det er så mange måter det kan gi seg til kjenne på.
Så det var derfor jeg spurte, for det er sånn jeg har observert deg i hvert fall.
Jeg tenkte mange ganger: Når skal du stoppe?
Når skal du høre hva kroppen har behov for?
Det er en veldig spesiell observasjon å få av et annet menneske.
For jeg vet ikke...
Du har jo ikke direkte gått inn – eller vi har ikke direkte gått inn – på din historie med rus spesifikt i en episode.
Det tenker jeg vi kan gjøre etter hvert.
For vi har jo begge den erfaringen med rus.
Og det er noen faser når man slutter med rus – litt sånne limbo-faser, som jeg kaller det.

Paal:
Absolutt.

Kine:
Og kommer man i en sånn fase, så kan man føle at man må ha noe som driver en framover.

Paal:
Ja.

Kine:
Og det var den fasen jeg så deg i.
Og jeg vet jeg sa til deg – du husker kanskje ikke så mye av det – men jeg husker jeg sa til deg at du må huske å ivareta deg selv.
Og faktisk bruke denne perioden på å finne ro.

Paal:
Mhm.

Kine:
Og du bare sprang framover.

Paal:
Mhm.

Kine:
Bokstavelig talt.

Paal:
Mhm.

Kine:
Så det kan gi seg til kjenne på mange måter, da.
Men ja, du sier at du ikke kjente det før du begynte å ta deg selv på alvor.
Men hva tror du det var du prøvde å unngå å kjenne på da?

Paal:
Som jeg sa – egentlig alt som var ubehagelig.
Alt som var uforløst.
Alt man har stengt inne opp gjennom årene, opp gjennom hele livet.
Når man går rundt og er ubevisst på det som skjer på det indre planet, og ikke forstår at ting må jobbes med og forløses – man bare pakker lag på lag på lag på lag.
Til slutt så popper det.
Før eller senere – det vil det jo gjøre uansett.

Kine:
Det vil jo gi seg til kjenne på et eller annet tidspunkt.

Paal:
Ja.
Men det var generelt alt ubehag.

Kine:
Jeg ser det er et spørsmål til – og det er jo i forhold til hvor lenge man kan holde tempoet oppe før kroppen eller livet sier stopp.
Og det sa du vel egentlig litt om nå.

Paal:
Ja.

Kine:
Altså – det vil gi seg til kjenne på et eller annet tidspunkt.

Paal:
Ja. Det finnes ingen regel som sier hvor langt man kan gå.
Det er individuelt.
Men en eller annen gang vil det stoppe seg selv.

Kine:
Ja. Nå ser vi litt på hvordan det føles når man ikke klarer å løpe lenger.
I noen tilfeller, ikke alle, men noen, kan man faktisk få det i form av psykisk helse.

Paal:
Ja, absolutt.

Kine:
Det slår ut psykisk rett og slett.

Paal:
Ja.
Men det kan jo like godt slå ut fysisk.
At du blir stoppet, du får ikke lov å bevege deg lenger.
Kroppen sier stopp.
Og jeg tror nok ofte man får litt av begge deler.

Kine:
Vi kan jo se på det at mange i dag blir sykmeldt på grunn av utbrenthet.
Og jeg stiller meg alltid litt spørsmål om det – for vi har en fantastisk kropp som egentlig gir oss beskjed lenge før.

Paal:
Det gjør den. Men det kan jeg skrive under på at det er veldig enkelt å overse.

Kine:
Jeg tror du må være veldig kjent med dine egne grenser og behov for å faktisk kunne plukke det opp.
Men kroppen vår er et utrolig fint redskap til å gi oss beskjed om når ting begynner å gå galt.

Paal:
Men når vi snakker om utbrenthet, er det stort sett i forhold til jobb.
Der har man krav. Du skal produsere så og så mye, og når du ikke rekker det, må du jobbe overtid eller ta det med hjem.
Og de kravene tror jeg veier tyngre enn den lille nøden på innsiden.
Alternativet er at du ikke gjør jobben godt nok – og da får du kanskje ikke beholde jobben.
Så folk går langt over grensene sine, og det skjer ofte.

Kine:
Men det der kan faktisk også skje gjennom psykisk helse.
Du kan bli utbrent av å ikke ta varselsignalene på alvor.
Hvis man ikke får hjelp med traumer eller psykisk helse, kan man bli utbrent av å maskere over lang tid.
Og det finnes tilfeller av folk som er helt utmattet fordi de har levd et liv der alt virker perfekt på utsiden.
Det er bekymringsfullt at så mange havner der – eller får kroniske sykdommer i kroppen.
Jeg sitter jo her som et eksempel på det selv.
Jeg har ME, og jeg kan spekulere så mye jeg vil på hvorfor jeg har det.
Men jeg tror at i veldig mange år har jeg løpt fra meg selv.
Ikke villet innse signalene kroppen har gitt.
Til slutt kom den til et punkt der den ikke taklet mer.
Og det kan jeg se som en kombinasjon – jeg jobbet mye, ekstra mye, stresset, maste.
Men jeg sitter også med traumer som gjør at jeg har rømt i mange situasjoner.
Kroppen har stått i konstant fight-or-flight-modus.
Og summen av alt det tror jeg gjorde at jeg fikk ME.
Nå sliter jeg dessverre mye psykisk i etterkant også.
Men det at jeg ikke tok ting på alvor og ikke ga meg selv tid, tror jeg var avgjørende.
Og selvfølgelig, noen kan være uenige og si ME er en sykdom – og ja, det er det.
Men kroppen min hadde ropt lenge før det smalt.

Paal:
Ja. Hva skjer i oss når vi innser at vi må møte sannheten i stedet for å flykte?

Kine:
Personlig for meg ble jeg veldig bekymret først.
Symptomene fra kroppen var så sterke.
Jeg trodde nesten jeg var alvorlig syk.
Jeg var hos legen en til to ganger i måneden i ett til to år, fordi det dukket opp så mye fysisk og psykisk uro.
Betennelser i kroppen, smerter, utmattelse.
Jeg måtte på medisiner for å få vekk betennelser, og ryggen slo seg vrang.
Jeg ble veldig bekymret.
Men det var en vekker jeg trengte – for da stoppet jeg opp.

Paal:
For meg ble jeg overrasket.
Jeg så en helt ny del av verden jeg aldri hadde sett før.
Alt var nytt.
Jeg måtte lære meg masse, forstå masse, og innse mye jeg hadde undertrykt.
Det var ganske massivt, litt overveldende.
Men jeg fant ut at man må bare begynne et sted, ta én ting av gangen.
Når man først begynner med sånt, blir det nesten en livsstil.
Og det blir litt sånn: «Ok, enda en ting. Bring it on. Let’s heal this shit.»
Jeg tror det aldri stopper helt.

Kine:
Nei. Jeg tror det er en evig prosess.
Men hver gang man jobber med noe, kan man krysse av at man har én ting mindre å tenke på.

Paal:
Og én ting kan jo også forløse flere traumer eller mønstre.

Kine:
Jeg ser det står: Hvordan reagerte kroppen, og hvordan møtte dere den delen dere hadde skjøvet bort?
Jeg fikk litt panikk, sa jeg vel.

Paal:
Jeg vet ikke om jeg hadde så mye kroppslig reaksjon i starten.
Det var mer at hodet gikk i hundre.
Jeg prøvde å forstå alt sammen.
Men det at man har et så rikt indre liv, og at det faktisk går an å gjøre noe med tingene – det var litt sånn: wow.

Kine:
Vi kan jo se på hva som kan hjelpe når man står midt i alt man har unngått.
For meg har terapi vært avgjørende.
Det har vært det som har gjort at jeg har kommet meg framover.
Jeg har trengt noen å prate med og lufte meg til.

Paal:
I tillegg vil jeg si det å være åpen og ha samtaler med dem man har rundt seg.
For man sitter jo ikke i terapi hele tida.
Resten av tida må man ha noen å snakke med.
Gjerne noen som står litt nær og har litt peiling.

Kine:
Kjempeflott.
Vi kan se på dette med skam, tilgivelse og sannhet.
For hva slags skam dukker opp når vi begynner å møte oss selv?

Paal:
Skam. Jeg husker ikke ordrett hvordan man definerer det, men det handler vel om frykten for å vise en del av seg selv til andre.
For meg har det vært mye skam rundt rus, og mye skam rundt religion.
Og skam rundt måten jeg har håndtert ting på opp gjennom.

Kine:
Hadde du noe skam i forhold til å si til andre at du ikke hadde det så greit?

Paal:
Nei. Den har jeg aldri hatt.

Kine:
Nei. For det tror jeg mange kan kjenne på.

Paal:
Jeg tror mange har det, og det er veldig vanlig.
Jeg har aldri hatt det, og det må jeg si at jeg er heldig for.

Kine:
Ja, det tror jeg også.
For jeg hadde en del skam rundt det å måtte si at ting ikke var så fint og flott som jeg ga uttrykk for.
Jeg gikk mange år uten å si noe til noen.
Jeg sa alltid: «Det går over» eller «Det går greit».
Det var en måte å prøve å holde hodet over vannet på.
Jeg syntes det var vanskelig å si høyt at jeg var på bristepunktet.
Jeg klarte ikke å holde maska lenger, og det begynte å skinne gjennom etter hvert at ting ikke var så rosenrødt som det så ut.

Paal:
Du klarte ikke å løpe lenger, rett og slett.

Kine:
Nei, absolutt ikke.
Det er en spesiell setting å komme i.

Paal:
Det er veldig spesielt når du blir stoppet.
Det er som å fysisk bli stoppet.
Du klarer ikke å komme deg videre.
Det er en bomstopp.
Og du har ikke noe valg annet enn å begynne å ta tak i ting.
Det er en spesiell følelse.
For dem som ikke har vært der, vil jeg si den er spesiell.

Kine:
Hvordan kan man tilgi seg selv for at man ikke klarte alt, og for alt man unngikk og ødela på veien?

Paal:
Ja, spennende. Selvtilgivelse.

Kine:
Jeg tenker en stor dose egenkjærlighet er alfa og omega, for det kan være utrolig massivt.
Og det å være god med seg selv.

Paal:
Jeg tenker det å tillate seg å ikke definere seg av sin egen fortid.
Det er veldig viktig, men ganske uvanlig.
De fleste definerer seg ut fra fortiden – det jeg har gjort, det jeg har opplevd, det som ble gjort mot meg – det er meg.

Kine:
Så hvordan tilgir man det?

Paal:
Ved å tillate seg å ikke bli definert av fortiden.
Det er det samme som egenkjærlighet, egentlig.
Men mange sliter med det.
Jeg så et sitat en gang – jeg husker ikke hvor – men det sto: «Hvis du behandlet vennene dine slik du behandler deg selv, ville du ikke hatt noen venner.»

Kine:
Ja, det sier sitt.
Men jeg tror man må være veldig god med seg selv i den prosessen.
Det kan komme opp mye.
Bare ta tid med det, sitt med det.
Og som vi alltid sier – blir det for massivt, så søk hjelp.
For det finnes masse hjelp.
Og om man kjenner at man ikke stoler på helsevesenet eller psykologer, så finnes det alternative terapeuter også.
For eksempel ekoterapeuten vi hadde med oss – som jobber med det indre barnet og det som står og banker på innsiden.
Men jeg tenker – hvis det blir for massivt, søk hjelp.
Vi trenger ikke stå alene med alt.
Det kan bli så overveldende at man faktisk kjenner at man må ha noen.

Paal:
Ja. Og det siste du nevnte – alt man ødela på veien – det kan være ting man har sagt eller gjort mot andre, som gjør at de ikke tilgir deg.
Og det kan være veldig tøft å kjenne på.
Men da må man komme til en plass der man sier: «Ok, det er greit. Jeg må leve videre.»
Det krever kanskje enda større dose egenkjærlighet.

Kine:
Jeg tror nok det.
For man kan ofte kjenne på at man har ting man aldri får gjort ugjort.
Men det handler igjen om å starte med seg selv, ta seg selv på alvor først og fremst.
Det er ikke alltid opp til oss om noen tilgir eller ikke.
Det er deres valg.
Og det er kanskje noe man må møte på veien.

Paal:
Der sier du noe viktig.
Det er deres valg.
Vi kan aldri ta valg for noen andre.
De bestemmer over seg selv, og vi bestemmer over oss selv.
Så det er kjempeviktig.

Paal:
Er det mulig å møte sannheten uten å møte seg selv – men i stedet finne hjem i den?

Kine:
Ja, det er mulig, tenker jeg.

Paal:
Alt er mulig.
Men jeg tror det er – unnskyld uttrykket – jævlig vanskelig.
Men alt er mulig.
Det er litt som vi har snakket om når det gjelder spiritualitet og oppvåkning.
Det er to måter det kan skje på – enten ved at smerten blir for stor, eller via inspirasjon.
Og vi pleier å si at 99 % får det via smerten, og kanskje 1 % via inspirasjon.

Kine:
Mhm.

Paal:
Så ja.

Kine:
Men jeg tror det er mulig.
Man kan finne mye ved å møte sannheten og seg selv.
Man kan oppdage mye fint.
Det handler egentlig bare om hvor villig du er til å gå den veien.

Paal:
For min del ble smerten for stor.
Men jeg hadde ikke en spirituell oppvåkning etterpå.
Jeg prøvde å bygge opp livet igjen, komme meg til en plass der jeg var fornøyd.
Det spirituelle og selvutviklingen kom gradvis etterpå – gjennom inspirasjon.
Så jeg vil si at jeg har hatt begge deler.

Kine:
Så da er vi på det spørsmålet – hvordan føles det i dag å leve nærmere sannheten?
For vi er jo ikke hundre prosent der.

Paal:
Nei, og hundre prosent kommer vi aldri til.
Som buddhistene sier – det er kun Buddha som kan oppnå hundre prosent klarhet.
Men målet er å komme til et sted der man er fornøyd.
Der man kjenner at her er det godt å være, og så tar man det som dukker opp underveis.

Kine:
Fint.
Hva har endret seg i måten dere møter dere selv og andre på?

Paal:
Jeg har gode og dårlige dager.
På dårlige dager er det litt vanskeligere å møte folk på en god måte.

Kine:
Men hvordan møter du deg selv på de dagene?
For det er jo litt det med å slutte å løpe fra seg selv.
Er du så god med deg selv hele tiden, eller kjenner du at nei, det er jeg ikke alltid?
For jeg tror mange tenker at når man har funnet sannheten, eller møtt seg selv hundre prosent, så er det en quick fix.
At da er jeg alltid god, alltid reflektert, og alltid der for meg selv og andre.

Paal:
Det er ikke sånn.
Det er en konstant jobb.
Jeg har en lang vei å gå med egenkjærlighet.

Kine:
Det er veldig ærlig, tenker jeg.
Og det må man kanskje være på denne veien – ærlig.
Å kunne si: «Vet du hva, i dag har jeg en drittdag. Jeg vil ikke møte noen i dag. Jeg sliter med meg selv, og da vil jeg ikke være noe god for dem rundt meg heller.»
Det å møte seg selv, det å slutte å løpe fra seg selv – det handler også om grenser.
Det snakket vi om i forrige episode.
Hvor viktig det er.
Det henger hånd i hånd.
Man må være god med seg selv i denne prosessen.
Man vil ha dårlige dager der man går på akkord med seg selv.
Det er menneskelig.

Paal:
Det er det.

Paal:
Hvor små ting i hverdagen minner dere på å velge ærlighet framfor flukt?

Kine:
Den synes jeg er veldig vanskelig.

Paal:
Ja, små ting i hverdagen.
Jeg vil si at det handler om forståelse og om å implementere en ny måte å leve på.
Og det går litt opp og ned, som jeg har sagt hele tiden.
Hvis jeg skal si de små tingene som minner meg på det, så er det når du dytter meg i siden og sier: «Hallo, hva var det der for noe?»
Da får jeg en liten støkk og tenker: «Oi, det gjorde jeg.»

Kine:
Hva vil vi si til noen som fortsatt løper – som fortsatt mener at de ikke klarer å stoppe helt ennå?
Jeg vil si: Begynn i det små.
Ikke gap over alt med en gang.
Begynn med de små tingene.
Ta en enkel tur ut, bare du alene.
Si stopp til hverdagsmaset og jaget.
Kroppen har behov for de stille stundene – de gode naturturene der man bare puster og er.

Paal:
Og både kropp og hode har behov for å hvile.
Med alt maset, jaget og den konstante underholdningen vi har i dag – der vi knapt klarer å sitte fem sekunder i ro uten å bli underholdt – om det er shorts, doomscrolling eller hva det nå er.
Det kommer ut på det samme.
Men jeg vil si: Prøv en bok i stedet.
Kanskje det faktisk fyller deg opp litt.
Kanskje du lærer en liten ting eller to.
I stedet for det konstante dopamintrykket – ro litt ned.

Kine:
Det var egentlig en fin måte å si det på.
Gi deg selv tid.
Gi deg selv de små øyeblikkene.

Paal:
Det finnes et lite triks jeg tror kommer fra næringslivet:
Hvis du har et problem, skriv det ned på et papir.
Legg papiret foran deg, og sitt stille uten noe som helst rundt deg i tretti minutter.
I nitti prosent av tilfellene vil du ha funnet løsningen etterpå.
Så det er mye svar i stillheten.

Kine:
Det er det.
Tenker du vi har snakket ut om det vi skulle snakke om?

Paal:
Ja.

Kine:
Til deg som lytter – vi løper alle på vår egen måte.
Noen løper lenger for å overleve, og andre for å slippe å kjenne på ting.
Men før eller siden kommer livet og puster oss i nakken.
Og hvis vi tør å snu oss, står vi ansikt til ansikt med oss selv.

Paal:
Og kanskje er det der helingen starter – ikke når vi blir perfekte, men når vi tør å være ærlige.

Kine:
Ja. For sannheten er ikke hard.
Den er faktisk bare stille.
Og i den stillheten finner vi kanskje det vi har lett etter hele veien.
Så vi tror på én ting – vi er bedre sammen.

Paal:
Det er sikkert.

Kine:
Da håper jeg dere fikk noe nyttig ut av det vi har pratet om i dag.

Paal:
Da vil vi takke for at dere har vært med oss på denne reisen i dag.

Kine:
Vil dere dele eller reflektere med oss, så gå gjerne inn på nettsiden vår, alveskog.com, og skriv en beskjed til oss.

Paal:
Det setter vi pris på.

Kine:
Det gjør vi. Da sier vi takk for oss.

Paal:
Takk for oss.