Mellom tomhet og fred – om stillhet, uro og veien tilbake

Tags: heling, sårbarhet, selvutvikling, psykisk helse, spiritualitet, stillhet, indre ro

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Kine:
Hei, og velkommen tilbake til Alveskog – Sjelens stemmer.

I dag vil vi snakke om noe mange av oss kjenner oss igjen i – den stillheten som kommer etter stormen. Når alt utenpå ser rolig ut, men inni oss er det fortsatt uro. Når alle rundt oss tror vi har det fint, men kroppen, hjertet og kanskje sinnet fortsatt henger igjen i det som har vært.

Paal:
Det er den stillheten som ikke føles fredelig, men tom. Som om sjelen fortsatt prøver å hente seg inn, selv om livet går videre.

I dag ønsker vi å sette ord på den fasen – den som ofte ikke blir snakket om, men som mange lever i. For kanskje er det nettopp der helingen begynner – i rommet etter alt har stilnet.

Vi har et spørsmål i dag, har vi?

Kine:
Vi har det.

Paal:
Ditt refleksjonsspørsmål. Hvordan kjenner du stillheten etter en storm i livet ditt?

Kine:
Den kan faktisk være ganske ubehagelig. Vi har jo snakket litt om det – når alt på en måte er veldig kaotisk på utsiden, og så skal man gå tilbake til seg selv og finne tilbake til seg selv.

Jeg tror mange kjenner på uroen i den fasen. At ting ikke er helt i balanse. Og den trenger ikke være behagelig – den kan faktisk være ganske ubehagelig. For man er så vant til det som foregår rundt seg. Kroppen og hjernen har vendt seg til uroen som har vært utenfor.

Så skal man tilbake til seg selv – finne seg selv. Det å starte jobben på innsiden kan føles ganske massivt.

Paal:
Jeg tror nok vi begge kan relatere til den limboen som er etter å ha sluttet med rus, for eksempel. Den er ganske stor.

Kine:
Ja, men det tror jeg gjelder generelt. Vi kommer alle i faser der vi får en slags limbofølelse, eller at ting står stille. Og det kan virke veldig ubehagelig, fordi det ikke er noe vi er vant til.

Paal:
Nei, det er jo en overgang.

Kine:
Vi snakket litt om det sist – om det å være sensitiv i en verden som stormer. Jeg tror også det er forskjell på folk. Noen fordyper seg i denne perioden for å få selvvekst, mens andre kjenner på behovet for å bare ha fred en stund. Og det tenker jeg er en veldig fin ting å gjøre for seg selv.

For dette handler ikke om å bli helt spirituell eller å jobbe hundre prosent med seg selv hele tiden. For det er jo nettopp det vi har gjort når vi har stått i alt bråket på utsiden. Så det er faktisk veldig lurt å ta seg tid til å bare være og puste.

Har du opplevd at kroppen fortsatt er urolig, selv når alt ser bra ut på utsiden?

Paal:
Ja, og jeg vil kanskje spesielt trekke frem tiden etter at jeg sluttet med alkohol. Tomhetsfølelsen som kom etterpå.

Du er tilbake på jobb, du treffer venner, du er med på ting – men det føles som å leve på en annen planet. Du føler deg helt utenfor. Det er rart.

Kine:
Hva synes du var verst i den perioden? Jeg vet jo at du sto veldig hardt på, litt også fordi systemet sa at du skulle være på jobb, at det var sunt å være i jobb, sunt å trene, sunt å være aktiv.

Paal:
Jeg føler kanskje at systemet mangler litt forståelse for hvordan det faktisk er – og hva man egentlig trenger. Arbeidslinja blir jo satt hardt uansett. Jeg tror kanskje lengre tid borte fra arbeid, mer informasjon og flere samtaler om hvordan det faktisk er, hadde vært på sin plass. Puste litt. Finne ut av ting.

Kine:
Vil du dele litt av hvordan det var for deg i den perioden – bare så folk forstår litt?

Paal:
Det er vanskelig å forklare med ord. Som jeg sa i sted, den følelsen av å være på en annen planet og ikke forstå noen ting. Veldig flat emosjonelt. Ikke deprimert-flat, men på en annen måte. Jeg får det ikke helt forklart.

Kine:
Jeg brukte å si om den fasen – for jeg har vært gjennom den flere ganger på ulike nivåer – at i forhold til rus fikk jeg den limbofølelsen. Det var som å være på utsiden av sin egen kropp. Du var en del av samfunnet, det var forventet at du skulle delta, men samfunnet virket massivt. Det var som å stå og se på alt som foregikk uten å delta helt.

Og jeg opplevde det igjen da jeg skjønte at det å være hundre prosent på i samfunnet ble for massivt for meg – både på grunn av sykdom i kroppen, men også fordi jeg var i en fase der jeg måtte gjøre endringer. Jeg fikk samme limbofølelse, følte meg utenfor. Alt bråket. Det var så mye støy å være sosial, og det opplevdes som veldig stressende.

Det var absolutt ikke behagelig. Jeg fordypet meg i alle slags terapier, i meditasjon og alternative måter å tenke på. Jeg gjorde alt for å hjelpe kroppen min så godt jeg kunne, og det ga meg på sett og vis en opptur. Det ga meg energi, glede, ro.

Men det var fortsatt tøft å være i verden. Jeg fikk en ganske stor nedtur da jeg oppdaget at verden fortsatt var for massiv for meg. Til slutt la jeg vekk en del av de teknikkene, for jeg innså at uansett hva jeg gjorde, så ble det aldri helt lett å være ute i systemet igjen. Det ble en overbelastning.

Jeg vil anbefale de som er på et sånt sted å bruke tiden sin godt. Man trenger ikke stresse, ikke tro at man må bli hundre prosent alternativ. Bruk terapi hvis du kjenner for det – både alternativ og vanlig. Det er alltid godt når man er i en slik fase.

Paal:
Og det er viktig å påpeke at vi ikke er mot det ene eller for det andre.

Kine:
Nei.

Paal:
Vi sier ja takk – begge deler. Bruk det som fungerer. Det er noe godt i alt.

Kine:
Ja, absolutt. Du kan hente råd fra mange steder. Noe vil passe, noe vil ikke.

Paal:
Og det gjelder uansett hvor det kommer fra.

Kine:
Hva er forskjellen på ytre ro og indre fred for deg?

Paal:
Ytre ro – det er for meg naturen. Jeg trekkes til skogen, fjellet, bekken. Stillheten der. Å se utover horisonten – det er magisk. Indre ro… det er det motsatte av stress, tror jeg.

Kine:
Ja, det er en fin måte å si det på. For meg handler indre fred mye om selvaksept – respekt for hvor jeg er i prosessen. At jeg kan være tilfreds med meg selv på innsiden, samtidig som det føles rolig på utsiden.

Når man får den indre roen og begynner å reflektere den utover, tror jeg det er fullt mulig å kombinere det med å være en del av samfunnet.

Paal:
Ja, det gjør det. Hvor var vi? Når livet roer seg – hva dukker opp da, når all støyen forsvinner?

Kine:
Jeg vil si at det dukker opp en annen væremåte. Man blir mildere med seg selv, ser ting på en annen måte. Man får litt nye øyne. Ser verden annerledes, ser hva som ikke fungerer, og hvor man trengs.

Paal:
Jeg vil hekte det på det vi snakket med Bjørn Bakke om – det å gå fra å være reaktiv til å finne ro og bli responsiv. Det ligger mye i det.

Kine:
Ja, det er en fin plass å komme til. Vi snakker jo om balanse – du vil ikke bare se balanse i deg selv, men også i andre. Du ser hvor det er ubalanse.

For mange som havner i denne fasen og finner roen på innsiden, så skjer det endringer. Mange velger faktisk å skifte jobb.

Paal:
Ja. Og det handler nok om at man ikke lenger orker stresset og jaget – alt som handler om penger og å selge noe man ikke tror på. Man ønsker heller å gjøre noe meningsfylt.

Kine:
Ja, og noen velger frivillig arbeid. Det har jeg hørt flere som har gjort etter en sånn fase. Det er fint – ikke for alle, men det skjer noe når vi blir mildere med oss selv. Vi blir mer takknemlige og vil gjerne gi noe tilbake. Det er en vinn-vinn-situasjon.

Paal:
Absolutt.

Kine:
Har du noen gang kjent på at du burde ha det bedre, men ikke klarer det enda?

Paal:
Absolutt. Da må jeg trekke frem da jeg hadde depresjon. Jeg kjente sterkt på det. Jeg ville ha det bedre, men klarte ikke finne nøkkelen – bryteren. Jeg skjønte ikke hva som måtte til.

Kine:
Og det gir mening. Det er mange som er i den fasen. Vi sier ofte: Gi deg selv tid. Ingenting må fikses over natta.

Paal:
Og det kan ikke fikses over natta. Det krever endringer i nervesystemet, i tankemønstre, trening av hjernen. Det tar tid. Man må være mild med seg selv. Gi seg selv rom til å gjøre jobben. For det er en jobb.

Kine:
Ja, og spørsmål nummer to er egentlig: Hvordan kan vi møte den indre uroen med mildhet i stedet for å presse den bort? For mange kjenner jo på at det er så ubehagelig at de vil jobbe seg gjennom fortest mulig.

Paal:
Ja, og da går vi ofte på automatikk. Vi vil ikke kjenne på ubehag, så vi skyver det bort eller prøver å komme oss raskt gjennom. Men ubehag er ikke farlig. Det er ufarlig, faktisk.

Kine:
Man kan kalle det en helingsperiode – og heling tar tid. Hvis man prøver å hoppe over den, så kommer etterbølgen uansett. Det du ikke har jobbet med, vil vise seg senere.

Man kan prøve all slags terapi og fordype seg i alt mulig, men på et tidspunkt vil du kjenne at noe tar deg igjen. Og det er nettopp da du skal komme til den roplassen – der det blir stille. Der du kjenner at du ikke trenger å gjøre noe annet enn å eksistere.

Det å lære seg å bare eksistere – der skjer magien.

Paal:
Ja. Det er ikke skam – det er en nødvendighet.

Kine:
Jeg synes faktisk det. Det er der magien skjer.

Paal:
Hva skjer når vi tillater stillheten uten å fylle den med gjøremål, skjermer eller tanker?

Kine:
Da kan det først føles ubehagelig. For vi mennesker er flinke til å distrahere oss – med skjermer, jobb, tanker. Vi liker sjelden å kjenne på stresset inni oss, så vi rømmer fra det.

Paal:
De siste ti årene, etter smarttelefonen kom, har vi hatt konstante dopaminkick. Ikke høye, men konstante. Hver gang du scroller – nytt, nytt, nytt. Det trener hjernen til å ikke tåle stillhet.

Kine:
Det blir jo en avhengighet, bare på en annen måte.

Paal:
Ja, definitivt.

Kine:
Telefonen har blitt noe vi alltid har med oss. Og det snakkes ikke lite om hvor farlig det er – hvordan det påvirker barn, når foreldre ikke klarer å finne stillheten uten telefonen. Men hva skjer inni hodene våre?

Og vi er jo ikke perfekte på dette, verken jeg eller du.

Paal:
Nei, vi kan doomscrolle, vi også.

Kine:
Ja, og det er greit en gang iblant, hvis det er det man trenger der og da. Men faren er når det blir konstant – for da tar det oss vekk fra det som egentlig trenger vår oppmerksomhet.

Paal:
Jeg gjorde jo noe drastisk med telefonen for en stund siden. Jeg endret brukergrensesnittet til et kjedelig et – bare tekst, ingen fargerike ikoner. På fremsiden står det bare “Bank”, “Telefon”, “Meldinger”, “Kamera”. Kjempekjedelig.

Jeg har også skrudd av varsler på det meste, bortsett fra viktige ting. Alt annet – Facebook, osv. – gir ingen varsler. Det hjelper faktisk. Ikke hundre prosent, men kanskje femti.

Kine:
Det frister ikke like mye da?

Paal:
Nei. Og når du ikke får konstante varsler, må du faktisk velge å åpne appen. Det hjelper.

Kine:
Ja. Og når vi tillater stillheten, tror jeg vi etter hvert begynner å fylle den med andre ting. Når vi legger bort skjermene og bare eksisterer, begynner vi å kjenne etter hva vi egentlig trenger.

Hva prøver du å scrolle deg bort fra? Hva rømmer du fra? I mitt tilfelle kan det være uro på innsiden, og at jeg egentlig trenger en tur ut. Men hjernen sier: “Scroll litt først.” Hvis jeg klarer å legge bort telefonen, kjenner jeg fort at jeg faktisk trenger frisk luft – eller å gjøre noe hyggelig sammen med Bella.

Paal:
Vi er jo ikke anti-teknologi, altså.

Kine:
Nei, ikke i det hele tatt. Å se en film sammen er jo også fint.

Paal:
Ja, absolutt. Men det som skjer når vi tillater stillheten, er at det først er kjempeubehagelig. Folk må vite det. Det er som abstinens. Man kan bli stresset, få mild angst, mange tanker. Men det er helt ufarlig.

Kine:
Ja, og det sier jo litt om hvor vi har kommet som mennesker. Men stillheten er verdt det. For som vi sier: Lytt innover. Legg merke til hva kroppen faktisk trenger. Kroppen er genuin – den vet.

Paal:
Den er smart i seg selv. Vi tror vi kontrollerer alt, men det gjør vi egentlig ikke.

Neste spørsmål: Hva trenger du for å føle trygghet i stillheten?

Kine:
Det kan være forskjellige ting. Jeg liker ro rundt meg – det forsterker tryggheten. Jeg liker meg godt alene. Det høres kanskje rart ut når vi er en familie, men jeg trives når det er helt stille.

Jeg kan også finne trygghet i stillheten ved å gjøre noe – man må ikke bare sitte i ro. Men det bør være noe som gir deg noe tilbake.

Paal:
Hva med å kjenne etter: Hva har jeg lyst til nå? Det kan være en del av tryggheten – å tillate seg å kjenne etter hva man faktisk vil gjøre.

Kine:
Ja, det handler om å finne tilbake til seg selv. Hvem var jeg før alt begynte å storme? Hva trenger jeg nå?

For meg kan trygghet i stillhet også være musikk. Stillhet må ikke være helt stille. Det kan være naturlyder, som du nevnte – du finner påfyll der. Mange finner trygghet i naturen.

Paal:
Ja, og jeg tenker at det handler om å stenge ute alt bråket, alt som distraherer. En del av svaret ligger i å kjenne etter hva jeg faktisk har lyst til å gjøre – og så gjøre det.

Kine:
Gjør det som kjennes rett.

Hva kan stillheten lære oss når vi tør å lytte til den?

Paal:
Akkurat det samme – hva vi faktisk trenger. Hvem vi er.

Kine:
Ja, det er en viktig bit.

Paal:
Alt dette bråket – dopaminjag, distraksjoner, et system som aldri hviler – det gjør at vi mister kontakten med oss selv.

Kine:
Jeg tror stillheten lærer oss at vi ikke er ment for alt dette jaget. Den minner oss om at vi fortjener å ha det godt – på en balansert måte. Og hvis stillheten kan vise deg hvem du egentlig er, så er det den største gaven. Den kan du ta med deg ut i verden når du er klar.

Paal:
Ja, fint sagt.

Kine:
Kanskje er det nettopp i stillheten vi begynner å høre oss selv igjen – ikke den ytre verden, ikke andre stemmer, men våre egne. Der hjertet får puste.

Paal:
For selv om det kan føles tomt, er det i tomrommet at noe nytt får plass. Noe som er stille, ekte og sant. Det er der livet sakte begynner å gro igjen.

Kine:
Så hvis du kjenner på uro, eller fortsatt står i etterklangen av noe tungt, så vil vi at du skal vite at du ikke er alene. For stillheten etterpå er ikke slutten – den er begynnelsen på noe nytt.

Paal:
Da vil vi takke dere for at dere delte denne stunden med oss. Vi håper du som hører på finner litt mer ro, og kanskje et lite pust av håp i alt som er stille.

Kine:
Vi høres snart igjen. Og ta godt vare på hjertet deres på veien.

Paal:
Og som vi alltid sier...

Kine:
Vi er bedre sammen.

Paal:
Det er vi. Takk for oss.

Kine:
Takk for oss.