EQ og følelsesbevissthet

Lytt med øynene – her er hele episoden i tekst

Kine:
Velkommen tilbake til Alveskog og Sjelens stemmer.

I dag tar vi en sånn, ja hva skal vi kalle det, en litt fortsettelse fra sist gang.
Ja, vi har med oss Thomas Myrseth igjen, velkommen tilbake.

Thomas:
Takk for det, og takk for sist.

Kine:
Takk for sist, ja.

Thomas:
Det var gøy.

Kine:
Ja, det var kjempebra. 

Thomas:
Ja, hva er planen i dag?

Paal:
I dag så er det jo egentlig din episode da, der du kan få snakke om deg og det du driver med.

Thomas:
Spennende!

Paal:
Litt sånn ordet er åpent for din del da.

Thomas:
Wow, ja, det høres veldig spennende ut.

Vi har jo, jeg vet jo at vi skal snakke litt om hva jeg driver med og EQ og den biten der, så jeg kan jo begynne med å,
sist gang så fortalte jeg litt om min historie, eller litt om, introduserte meg selv gjorde jeg.
Kanskje ikke så mye min historie, men kanskje jeg skal prøve å gjøre det litt i dag da.

Kine:
Ja, tenker jeg er kjempeflott.

Thomas:
Jeg kan starte litt i 30-årene egentlig, fordi det var på et tidspunkt der jeg opplevde at nå er jeg nødt til å gjøre noe. Så jeg opplevde at det var et ubehag i meg som var så stort at det var tungt å bære det lenger. Og det som skjedde var rett og slett det at hun jeg da hadde tre unger med og bodde sammen med i 13, 14 år valgte å avslutte parforholdet.

Da smalt jeg i bakken med et brak. Alt det jeg hadde sett for meg gikk i oppløsning på en måte.
Og jeg kjente på ekstremt mye, både tanker og følelser. Det ble litt kaos i meg. Og så er jeg så heldig
i den slekta som jeg kommer fra at vi har en sånn bauta. En god tante som du kan ringe til. Jeg vet
ikke om dere kjenner kan kjenne dere igjen i det, å ha en sånn god person som du kan ringe til når
ting er vanskelig. Og så sier hun at;

"Jeg har to råd til deg; Det første du skal gjøre nå, er at du skal lage deg en mental ledestjerne, som
handler om at alle de valgene du tar fra nå av skal være til det beste for deg og ungene dine."

Og bare for å si det først, så bare det alene har egentlig hjulpet meg veldig mye på den reisen her
etter det samlivsbruddet. Og så driver hun en EQ barnehage, så hun oppdaget jo EQ lenge før meg.

Og så sier hun at;
"Du skal ta den utdanningen på EQ-institutt på Skøyen."

Og jeg aner jo ikke hva det handler om. Men jeg lærte jo raskt at det var veldig lønnsomt for meg
og min familie da. Så det som skjedde var at etter første samlinga jeg var i Oslo, så kom jeg hjem
og skulle hente ungene mine, og vi satt i bilen. Og hun som var mest nysgjerrig, lurte på hva jeg
hadde lært på skolen.

Og så spør jeg;
"Har dere opplevd noen gang at pappa har sagt eller gjort noe dere ikke liker?"

Og da kom hun som kanskje ikke var fullt så nysgjerrig, mellom setene fremme da, og sier det at;

"Ja, sånn som når du brølet til oss i gangen før du dro."

Og jeg bare, wow, det var jo en ekstremt hard spade å få i trynet egentlig. Men det forklarer litt hvordan
det var for dem å ha en pappa som hadde kanskje ikke, jeg visste ikke hva EQ var. Jeg hadde sannsynligvis
en veldig lav EQ, og hadde ikke noen god måte å håndtere mine egne følelser på. Så det kom ut i form av
sinne, jeg var en veldig sint pappa. Så etter hvert som de fikk være med på denne reisen med min skolegang,
så begynte de å lære seg hvordan de skulle hjelpe meg å håndtere det. Så neste gang jeg ble skikkelig sint, så
sier den ene dattera mi at;

"Pappa, det der er ikke mitt."

Så jeg tror, det var på en måte litt starten tilbake til meg selv, hvis man kan si det. Jeg følte at jeg var skikkelig
på vidda. Så ja, jeg vet ikke om dere kan kjenne dere litt igjen i noe av det,

Kine:
Ja.

Paal:
Absolutt. 

Thomas:
...den måten å være i verden på?

Så etter hvert som jeg gikk på det studiet, så… Hele poenget med EQ-instituttet handler jo om å utvikle din
egen evne til å gjenkjenne og sette ord på egne følelser. Og hvis du lærer deg det litt, vi gjør jo det gjennom
å spørre;

"Oi, hva handler det om, det som banker på inni meg nå?"
"Hvorfor er jeg lei meg?"
"Hvorfor er jeg sint?"

Når vi lærer oss å finne ut i litt større grad hva det egentlig handler om, så finner vi gjerne ofte det indre
sårede barnet. Vi har jo en tanke om at måten du ble møtt på som barn, når du var i følelsesvesen-årene
fra 0 til 6, 7 år, måten du da ble møtt på gjenspeiler seg veldig i hvordan du møter deg selv og alle rundt
deg når du blir eldre. Og jeg tror nok det at når jeg kom til verden, som jeg nevnte sist, så var jeg først ni
måneder i magen til mamma, i en tid hvor jeg tror det var veldig krevende å være henne da. Både hun og
pappa hadde da noen forutsetninger som ikke nødvendigvis var de beste. Jeg tror ikke jeg hadde en fryktelig
dårlig oppvekst, men hvis vi da tenker på hvilket behov jeg egentlig hadde som barn, så tror jeg ikke de alltid
hadde evnen til å møte dem. Så det betyr at hvis jeg noen ganger var sint eller lei meg, så var det kanskje ikke
alltid tid for dem å, kall det validere, eller møte meg på de følelsene. Og derfor så begynte jeg på et tidspunkt
å stenge meg litt inn. Så noen av de autentiske følelsene som jeg har jobbet med nå i voksenlivet, de ble litt
stengt inne i meg, og så kom de frem som sinne når jeg ble stor.

Jeg vet ikke om det gir mening for dere?

Paal:
Jo.

Kine:
Veldig.

Thomas:
Så jeg opplevde jo som sagt, jeg kan jo gå litt kjapt gjennom hvordan det var for meg den første samlingen på EQ.

Kine:
Det tenker jeg er lurt.

Thomas:
Det var jo virkelig skummelt. Bare det å få utlevert hver sine tøfler var litt skummelt. Jeg går videre inn i lokalet
og kommer som sagt inn i dette rommet med 20 stoler og kleenex, og det var tent et lys. Jeg var kjemperedd,
og vi var mange om det, for vi hadde aldri møttes før. Så vi satte oss i den gruppa, og noe av det første jeg
legger merke til er det at det sitter to mennesker der, altså lærerne våre, de var ikke redde. Så de fikk gå som
et forbilde for oss, en veiviser. Så de startet alltid, som jeg husker jeg sa sist, det med at vi hadde innmelding
på dag 1...

Kine:
Ja

Thomas:
...så startet de alltid med seg selv, og på den måten så fikk vi se litt på hvordan man gjør det. Så gikk det på
en sånn rundgang, og de aller fleste gangene, i starten når jeg skulle ha innmelding, som sagt siste gang,
så satt jeg og ventet til helt på slutten. For jeg kjente jo at det var et eller annet som foregikk inni meg, jeg
klarte ikke å sette ord på det. Jeg syntes det var vanskelig. Hvis jeg skulle få spørsmål om det, så kjente jeg
at hjertet banket skikkelig. Så jeg grudde meg skikkelig til å prøve å sette ord på det. Og som regel da på
slutten, når alle var ferdige og satt og kikket på meg, så måtte jeg jo prøve. Og det som skjedde da var at
jeg begynte å gråte. Og når jeg var ferdig med det, så klarte jeg etterhvert å sette noen ord på hva det var
som skjedde inni meg. Og det som som regel skjedde, var at en av lærerne kom bort til meg, la hånda over
skulderen min, og bare sa på en veldig støttende måte at jeg skulle tillate alt det som skjedde inni meg. La
de tårene få lov til å komme ut. Og den måten å bli møtt på, det har jeg aldri opplevd før. Det var jo en
omsorg som var helt, da var det plutselig rom for hele meg der. Og jeg tror ikke at hverken mamma eller
pappa eller noen av de i min familie har ønsket å begrense meg med vilje. Det tror ikke jeg noe på. Men jeg
tror at vi mennesker gjør så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Og de forutsetningene de hadde da
tilsa at kanskje, så ble noen av de behovene mine ikke møtt. Så da var det jo helt magisk for meg å komme
dit og endelig få bli møtt på alt det som foregikk inni meg.

Så derfor så ble det da så jeg snakket om;

"Ja, jeg er lei meg fordi jeg brøler til ungene mine",
eller "Jeg er lei meg fordi at samlivsbrudd",
eller "Jeg er lei meg for",

ja, jeg snakket om alle de tingene som jeg kjente var vanskelig. Og så kjente jeg hvor jeg bare ble lettere og
lettere for hver gang jeg fikk lov til å fortelle om alle de tingene som jeg gikk og bar på.

Og så var vi over til det med at vi skulle prøve å få terapier. I starten var det jo ikke snakk om å gi hverandre
terapier, fordi det krevdes jo en del opplæring for at vi kunne få lov til å prøve oss på det, fordi vi tar det ganske
på alvor den jobben vi gjør med det indre barnet. Fordi vi kan jo, om ikke påføre skade, så kan det kanskje gå
mot sin hensikt. Så den første terapien min ,da, vanligvis så fikk vi tilbud om å sitte i plenum, altså at alle elevene
satt og kikket på at hver og enkelt fikk terapi. Det klarte ikke jeg. Eller så hendte det seg at vi delte oss opp i
grupper etterhvert, og fikk slik at vi fikk mindre håndterbare grupper. Så jeg fikk min første terapi av læreren min 
på et eget rom. Og jeg hyperventilerte, tror jeg, i to timer. Jeg bare kavet. Og det var en del av ryggsekken min som
var enormt tung, som jeg da, etter at hun trygget og trygget og trygget meg, til slutt turte å sette ord på.

For meg så var det kjempeskummelt. Det var kjempestort, og jeg var usikker på hvordan hun ville se på meg etterpå,
om hun ville like meg etterpå. Selvfølgelig, så er alle vi EQ-terapauter... Reisen ender jo med at man opplever en
større grad av en ubetinget kjærlighet til seg selv, og alt det rundt seg. Og når du blir møtt av slike mennesker...
Det er litt derfor hun Herdis Pálsdóttir, grunnleggeren av EQ, poengterer at det her er ikke nødvendigvis en ny metode,
men det er en måte vi kan være i verden på, med en autentisk selvfølelse, som vi utvikler gjennom de tre årene. 

Det spesielle da var at når jeg da konfererer med blant annet søstra mi om denne første terapien, så blir jeg bevisst
om at den opplevelsen jeg har fortalt i den terapien, har jeg aldri opplevd. Og det sier egentlig noe om at, det er ikke
nødvendigvis bare det vi opplever fysisk selv som tar plass inni oss. Altså, en historie, en opplevelse som er for stor.
Det er som Gabor Maté sier da, han traumeforskeren vi snakket om sist, at det er ikke nødvendigvis opplevelsen som
skaper selve traumet, men det er om du får, måten du håndterer det på etterpå da, har du muligheten til å snakke
med noen om det og internalisere det, mentalisere det, integrere det liksom. Eller blir det bare som en uforløst
hendelse du aldri får hjelp med å sette ord på, så det fryser seg fast som en opplevelse i kroppen.

Det som hadde skjedd i dette tilfellet for min del, og som var grunnen til mye av hatet jeg hadde til egen familie
og mye av de tankene og følelsene jeg hadde, det var en opplevelse jeg har hørt at noen andre har hatt. Den
opplevelsen fikk jeg høre om på et tidspunkt hvor jeg ikke var i stand til å forstå eller håndtere den opplevelsen.
Og ikke ble det slik at jeg snakket med noen om det heller, så jeg har gått hele livet mitt og trodd at dette skjedde
med meg. Så det sier noe om, hvis vi tenker tilbake til det barnet, det følelsesvesenet, det magiske vesenet fra 0
til 6 år, hvor sårbart det er for de opplevelser som det møter på livet sitt. Så derfor får vi da gjennom den
EQ-terapien, som regel...

Vil dere at jeg skal gå gjennom litt steg for steg hvordan den fungerer?

Paal:
Ja, gjerne.

Kine:
Jeg regner med at det er noen sikkert som sitter og tenker;

"Oi, hva er EQ?" 

Thomas:
Nå i voksen alder har jeg prøvd både psykologer og, holder på med en psykologisk utdannelse selv,
og ser at mye av det som gjøres i det feltet ligner veldig, i form av den emosjonsfokuserte terapien,
hvor vi går innover og jobber mye med det indre barnet der også. Så det er ikke så ulikt faktisk.
Men, det som jeg vanligvis gjør når mennesker kommer til meg, det er at, de går jo og bærer på et
eller annet. Det er en grunn til at de kommer. Kall det gjerne en bestilling da.

Vi snakker litt om det først. 

"Hvorfor er du her i dag?"

Og i løpet av den samtalen får jeg ofte noen tanker om hva jeg tror dette handler om, for da har vi
fått utviklet gjennom de tre årene, det er tusen timer nesten, der vi sitter og lytter til hverandre, det
er en slags gruppeterapi i tusen timer. Og det gjør jo til at man iallefall får en litt større grad enn den
man hadde før, til å gjenkjenne, jeg tror kanskje jeg vet hva det handler om, det du strever med,
uten at man skal være skråsikker, men man får en liten indikator da. Og den indikatoren opplever
jeg stemmer, ikke alltid, men veldig ofte da.

Så da spør jeg den som har satt seg i stolen om det føles greit å lukke øynene, og om det er greit at jeg
legger en hånd på skulderen. Det er noe med at kroppen opplever en større grad av trygghet. Og det
er jo kroppen vi driver og jobber med, vi vil trygge kroppen, hele nervesystemet  vårt har jo opplevd,
sannsynligvis, noe som har låst seg fast, og det trenger da en følelse av at;

"Jeg er ubegrenset trygg."

Så her er det trygt å bare slippe det som jeg har gått og beskyttet i kroppen.

Så videre da så stiller jeg noen spørsmål innover, så enkelt som;

"Kan du fortelle meg hvordan det er å være deg i dag?"

Og da kan det være at noen...
For noen har det vært et spørsmål man ikke har stilt seg selv før. Man har kanskje ikke kjent etter på
ti år, og man kjenner at tårene kommer allerede der. Og så kan det være at den terapien handler
bare om å sitte og føle på det, å kjenne på at;

"Å herre fred, jeg er jo egentlig kjempelei meg",

eller "jeg er kjempelei."

Så da blir den timen en stund hvor det går an å slippe ut litt tårer og kjenne litt på hvordan det er å være meg i dag.

I de fleste tilfellene så dukker det opp i tillegg noen tanker, eller noen bilder, eller noen smerteuttrykk da. Og
hvis den som sitter i stolen kjenner at det er en klump i magen, så jobber vi med den reisen fra hodet og ned
i kroppen for å kjenne etter;

"Hva tror du den smerten kan handle om, den klumpen i magen? "

"Hvis den kunne snakke, hva ville den ha sagt? "

Og stort sett alltid så vil den si; 

"Jeg er redd",
eller "hjelp",

eller ett eller annet. Den har ett eller annet å si, for jeg stoler på kroppen, kroppen vet veien her.
Og hvis jeg da får en beskjed om at den klumpen handler om at jeg kjenner at jeg faktisk er redd,
så er mitt neste spørsmål;

"Kan du se for eksempel lille Kine?"

"Kan du se en utgave av lille kine som er så redd som du kjenner på nå?"

Og det er veldig vanlig da at det dukker opp noen bilder av;

"Ja, jeg ser meg."

"Jeg ser at jeg står og ser på noe som ikke er greit", for eksempel.

Eller "jeg ser at mamma og pappa krangler veldig ofte."

I noen terapier så har jeg hatt noen som kjenner at de blir kvelt. Det er ganske brutalt, jeg går litt sånn
inn på det her nå altså... Og da har vi noen gang landet på, for eksempel sykestua, der du ble født med
navlestrengen rundt halsen. Og det er jo en traumatisk opplevelse for en baby da, som babyen ikke har
noen anledning til å prate med sine omgivelser om. Det er rett og slett en opplevelse som blir der. Min
datter kom til verden på den måten, og jeg har hatt et stort fokus på å prøve å møte henne på det da,
på den beste måten jeg kan. Stryke henne litt på halsen, ja, du skjønner. Kjærlighet bare, ikke noe hokus
pokus, men ja...

Tilbake til den terapien da. Når vi da har de bildene, så veileder jeg den som sitter i stolen som en
tredjeperson her nå, opp imot det barnet som hun ser for seg. Så det er ikke nødvendigvis sånn at
hun gjenopplever opplevelsen her, hun står og ser på barnet som opplever opplevelsen. Det er min
erfaring.

Kan dere kjenne dere igjen i forhold til den terapien?

Kine:
Ja absolutt.

Thomas:
For det har jo vært litt snakk om det med at det kan være litt skummelt å se tilbake. For skal vi da
gjennom, hvis vi tenker PTSD og retraumatisering og alt det der, har jeg aldri opplevd på de tre-fire
årene jeg har vært innenfor EQ sine vegger iallefall, at det har vært så stort at det ikke går an å håndtere.

Så inviterer jeg da til en relasjonsreise mellom deg og det indre barnet som du får bilder av, hvor jeg
oppfordrer deg til å ta kontakt, og gjerne si ut i rommet;

"Nå er jeg her, nå er jeg her for deg lille venn. Nå har jeg kommet."

Og da kommer som regel tårene, fordi det er en reise som vi har avvist oss selv et helt liv. Fordi vi har
ikke visst hvordan vi skal klare å møte den delen av oss, den klumpen i magen. Vi har ignorert den,
vi har drukket bort den, vi har ruset oss bort fra den, vi har skapt en del ulike avhengigheter for å prøve
å håndtere det ubehaget i kroppen vår.

Enig?

Så i den relasjonsreisen, så handler det om å prøve... Jeg utfordrer deg til å reflektere rundt hva det er
barnet trenger.

Står og kikker på denne hendelsen her, eller står og opplever det her.

Trenger du trygghet?

Trenger du kjærlighet?

Og da kan jeg ofte utfordre med å spørre;

"I det bildet du ser nå, hvem er tilgjengelig for å gi denne tryggheten?"

Ofte så er det jo ingen, og det er jo nettopp derfor du har det traumet, fordi var det det så hadde
sannsynligvis det bildet ikke eksistert som et traume. Og i de fleste tilfeller, eller mange tilfeller,
så går det an å invitere i denne, kall det hypnosen, uten at jeg vil påstå at det er det, inviterer mamma
og pappa inn. Og det vet vi jo med den hjerneforskningen vi har om at hjernen sitter og følger med på
det her og kjøper dette rått. Det vi holder på å gjøre nå, det er jo at vi omskaper det kjernematerialet
vi fikk som barn. Alle de inntrykkene og opplevelsene vi fikk som den formbare leirklumpen vi er, som
dette følelsesvesenet av en baby, eller en jentunge på 4, 5 år. 

Gjennom denne terapien så omprogrammerer vi det her, til at denne hendelsen er ikke farlig lenger.
Det kjøper hjernen, så slutter den da å sende alarmer til kroppen vår som at; 

"Hei, det du ser der, det kjenner jeg igjen fra den gangen jeg var liten, så nå er du pisse redd."

Hvis det ikke finnes noen omsorgspersoner i det bildet som kan være med å trygge barnet, så vil det jo lande på at;

"Kan du være den som går bort til lille Kine eller lille Paal", for eksempel, i dette tilfellet, og tilby en trygghet.

Og når dere har fått den kontakten, så vil jeg, det jeg er interessert i, det er å forløse de følelsene som
har vært stengt inn. Jeg kan kjenne meg igjen i opplevelser der jeg har blitt sint, men jeg har fått beskjed
om å klappe igjen. Jeg har hatt en opplevelse av at jeg er lei meg, men på skolen så kan jeg ikke gråte, så
jeg holder tårene inn. Så jeg har komprimert mange av de følelsene som jeg har hatt.

Hva sier kroppen da?

Hva skjer med kroppen da?

Hva skjer med den emosjonelle intelligensen jeg har i kroppen?

Jeg stenger inn alle de følelsene, og da er det den sekundærfølelsen da, ofte da sinne, som formidler det
her ubehaget. Derfor mener jeg at jeg har hatt et ukontrollerbart sinne som voksen, for under her har
det ligget i massevis som jeg ikke har ant hvordan jeg skal sette ord på. 

Så når dere holder på med den relasjonen der, så er jeg kjempenysgjerrig på;

"Hvordan er det å være deg, lille venn?" 

Så jeg ber deg: "Spør hun lille; 

"Hvordan er det?"

"Hva er det som skjer med deg akkurat nå?"

Ofte har jeg opplevd at de som sitter i stolen, kjenner at det bygges opp et enormt sinne, og jeg bare
klapper i hendene når jeg ser det. Jeg gjør det.
Og jeg trygger deg da på at;

"Hva er det du kjenner på nå?"

"Å, jeg kjenner at jeg blir så sint."

"Bra, slipp det sinnet ut."

Derfor bruker vi bokseputer og boksehansker. Så du har muligheten til da å legge deg på gulvet, og få
nå for guds skyld ut det sinnet.

Etter at det sinnet har kommet ut, så kommer det ofte noen tårer. Når barnet har fått lov til å sagt sitt,
så kanskje du reflekterer litt og kjenner; 

"Herregud, det var godt."

"Eller egentlig så kjenner jeg at nå gikk det over til sorg for meg."

"Jeg er lei meg for det som skjedde der."

"Det var ikke noe godt for meg å oppleve det der."

Så jeg vil spørre deg igjen og igjen og igjen;

"Hva trenger du lille venn?"

Jeg vil at du skal spørre lille Kine nå:

"Er det noe mer du trenger å si?"

"Har du behov for å si noe til mamma og pappa?"

"Ja, få mamma og pappa inn, jeg vil gi dem kjeft."

Noen ganger så går det litt langt på EQ da, så noen foreldre havner på bålet, og noen havner i elva.
Men vi lar det få lov til å komme akkurat sånn som det kommer, uten at vi skal sitte som terapeuter
og kommentere hva som er greit og ikke. Fordi jeg vet at når du lander igjen, så er du rasjonell, og
vet det at; jeg hadde aldri kunnet kaste mamma på bålet, så jeg legger meg ikke opp i det. Og jeg
kritiserer heller ikke hvis du sier at jeg hater han, hater hun, så kritiserer jeg ikke det. Da sier jeg
heller at jeg tror deg. Slik var det å være deg faktisk, at du kjenner at nå hater jeg pappa. Så når
det barnet da har en opplevelse av at;

"Nå har jeg fått sagt og gjort det jeg vil", så ofte da så inviterer jeg til at dere kan gi hverandre en stor klem.

Det handler om å finne tilbake den kjærligheten i seg selv. At det barnet som står der uten å bli møtt
på sine grunnleggende behov, får dekket behovene så til de grader da. Og da ser jeg ofte i ansiktene
på dem som sitter i stolen at de blir som ei sol. Plutselig sånn, åh, fylt av kjærlighet, smiler. Du ser hvordan
skuldrene deres letter. 

Og da spør vi;

"Du, den klumpen i magen, hvordan er det med den nå?"

"Nei, den er faktisk mye lettere. Den er der, ja, den er der."

For det her er ikke noen quick fix. Jeg påstår ikke at vi gjennom en terapi kan slette alt ubehaget i kroppen din.
Jeg tror nok at kanskje skal du og lille Kine få lov til å jobbe litt med den relasjonen deres. Så når du kjenner på
den klumpen, lukker øynene;

"Hvor er du hen vennen?", og inviterer henne opp på fanget igjen da.

I sluttfasen av den terapien... Nå snakker jeg ut fra hvordan jeg gir terapi, det er hundrevis, tusenvis, av
EQ-terapeuter i Norge, så de gjør det på forskjellige måter. Men det her er sånn som jeg gjør det. Det jeg
opplever er viktig da når vi er ferdig med, med den relasjonsbyggingen som har pågått, så spør jeg;

"Har du et ønske om å dra til et annet sted?"

Jeg var nødt til, med det bildet som jeg hadde i hodet mitt, det var så grotesk, at for meg så var det viktig å
bytte det ut med et annet bilde Så den utgaven av meg sitter på en strand nå og spiser is. Og hvis jeg går
tilbake til det øyeblikket, så klarer jeg å se for meg bildet, men jeg ser også et bilde av den stranda med is,
så det har skjedd en nevrologisk omprogrammering her. Og så kan vi jo snakke eventuelt et annet
tidspunkt om det mentale forholdet til den her, det er jo nettopp det jeg holder på med nå,  den
psykologiutdanningen. Nå snakker vi om den emosjonelle biten av det som foregår i kroppen. En
emosjonell ubalanse. Men vi har jo også en mental ubalanse som vi kan snakke om senere, som handler
litt om at jeg har nå møtt mitt indre barn, men da kjenner jeg sånn mentalt at jeg hater det mennesket
for det det gjorde. Det har også en belastning, og det kan også gjøre at man må jobbe lenger med seg
selv, eller i andre terapier, for å håndtere nettopp den historien, fordi om du har klart å få med deg lille
Kine på ei strand.

Skjønner du hva jeg mener?

Så det er jo litt sånn terapien i sin helhet.

Og da spør jeg gjerne;

"Hvis det føles riktig for deg nå, så kan du åpne øynene dine."

Jeg vil jo avslutningsvis når vi sitter på den stranden, for å forsikre meg om at begge dere befinner dere på den stranden, så spør jeg;

"Hvordan ser lille Kine ut nå?"

"Å, nei nå smiler hun."

"Ok, hvordan føles det for deg?"

"Åh, jeg er så lettet."

"Kan du spørre hvordan det føles for henne?"

"Nei, jeg får ikke kontakt med henne for hun driver å springer og klatrer i trærne."

Sånn kan det være.

Og da spør jeg;

"Hvis det føles riktig for deg nå, så kan du åpne øynene dine, så avslutter vi."

"Ja det føles veldig riktig."

Og så blir det gjerne en liten prat etterpå om hvordan var det for deg.

"Denne terapien her, hvordan føltes det?"

Og jeg må si, med hånden på hjertet, og jeg har fått en del type hjelp opp igjennom, men aldri i mitt liv har jeg
opplevd noe så kraftfullt som dette. Men, det er et men, jeg var kjemperedd før jeg gikk dit. Den smerten var
nødt til å bli kjempestor i meg før jeg tok det skrittet og satte meg i den stolen. Så min største oppfordring til
dem som vurderer en sånn type terapi, len deg inn i prosessen. Det er så verdt det. Fordi på den andre siden
så er det kanskje en helt annen måte å være i verden, som partner, som pappa, og med deg selv da.

Paal:
Spennende altså.

Kine:
Og sterkt tenker jeg.
Veldig sterkt.

Thomas:
Har dere noen tanker om det jeg har sagt da?

Dere har jo fått sånn type terapi begge to.

Kine:
Vi har fått sånn terapi begge to, ja.

Paal:
Jeg kan jo bare si det at det er en sterk opplevelse, der iallefall jeg fikk kjent på ting som jeg ikke var klar over,
og som jeg ikke visste hva var, og som bare, i det jeg lente meg inn i terapien, kom da. Så nei, det var, det var
en stor opplevelse, absolutt. Og det slapp jo et ubehag i kroppen min som jeg alltid har hatt, men ikke var klar
over at var et ubehag. Så det er litt sånn vanskelig å forklare egentlig hva som skjedde, men etter den terapien
så har pusten min åpnet seg og går dypere, uten at jeg har trengt å tenke over det eller gjøre noe med det,
bare helt automatisk. Så bare det var jo en stor opplevelse vil jeg si.

Thomas:
Og nå kjenner jeg litt til tematikken i den terapien din, og det kanskje da, sånn som vi snakket om med
fødselstua, kanskje er det ikke så rart at den pusten kom litt tilbake, med tanke på den situasjonen du sto i.

Paal:
Ja.

Thomas:
Har du lyst til å si noe om din terapi?

Kine:
Ja, for meg så har jeg vel, jeg var spent ja. Men så var jeg kanskje litt i den situasjon der det var så tungt
overalt. Jeg hadde ikke noen annen, jeg hadde ikke noen annen hjelp på det tidspunktet. Ting banket jo
på overalt, i alle aspekter av livet. For meg så ble det viktig å få en person som jeg var trygg på, for det
kjente jeg på, for det har jo vært en av mine ting. Hvorvidt kan jeg stole på deg til å tåle meg nå, og
hvorvidt tåler jeg meg selv nå, og hvis jeg ikke tåler meg selv nå, hvordan kan noen annen tåle at jeg
sitter her. Og det følte jeg jo absolutt jeg møtte når vi hadde terapi. Jeg fikk noen som på en måte var
der, og det som du snakket om med den hånden som bare tar på skuldra, den har veldig mye å si altså.
Skuldrene gikk fra å være kjempehøye til å plutselig være; Oi, jeg kan slappe av. Så det er utrolig hvor de
her tingene som vi går og bærer på forplanter seg i kroppen, og det blir kanskje en litt stivhet, litt sånn,
puste litt ovenpå. Så det kjente jeg litt i forhold til min terapi, at det å bli møtt helt og fullt ble en veldig
viktig bit for meg. Og jeg hadde jo en del traumer og en del ting som har skjedd i voksen alder også, som
jeg kjente kakka på veldig mye. Og så kjente jeg det her barnet som du snakket om, i forhold til, det her
barnet har opplevet et eller annet, klarer ikke å kjenne hva det er helt. Men bare å bli møtt på den, og
kunne møte det her barnet hundre prosent. For meg så ble det jo sånn at jeg ble den som tok hånd om
mitt barn. Og det hadde mye å si altså, for det hadde noe med at jeg fikk ta tilbake meg selv. Så det ble
veldig sterkt. Og for meg så ble det veldig rett at du sa;

"Skal vi ta med oss det her barnet en annen plass?"

For meg så ble det veldig rett, fordi for meg så var det uholdbart at det barnet skulle stå i den situasjonen.
Så det å kunne se for seg den favorittplassen, og jeg har sånne favorittplasser, der jeg vet at for meg, så er
det trygt uansett hvor jeg er hen. Så å kunne ta med seg det barnet, og så bare flytte det dit, sette det ned.
Vi hadde jo en terapi der jeg satte det på fanget, det var jo kjempespesielt. For det å få lov til å være, på en
måte, en litt mamma for sitt eget barn, eller sitt indre barn, det var veldig spesielt, for jeg er jo mamma selv,
og tar ungene mine på fanget mange ganger om dagen. Så det falt meg ganske naturlig da.

Thomas:
Og de to historiene som dere har delt gjennom den terapien, jeg går jo ikke inn på det, jeg har jo taushetsplikt.
Det har jo alle EQ-terapeuter. Men jeg vil si at det er enormt sterke historier dere har. Og jeg husker jo at
spesielt du Kine, gikk en del runder før vi fikk gjennomført den første terapien. Det var mye frem og tilbake.

Vil du si noe om det?

Kine:
Ja, jeg gikk mange runder. Jeg gikk fra «det her skal jeg gjøre», til, «ja men tørr jeg egentlig det», «Nei men nå
går det bra akkurat i dag så da trenger jeg den ikke i dag». Og så ble det «Ja, ok, nei». Det ble litt sånn, jeg
sloss litt med meg selv. Jeg kjente jo det at jeg ønsket så gjerne hjelp. Jeg ønsket noen som ser meg og som,
kan jeg bare få si historien min, samtidig som at hodet mitt, det jobba knallhardt med å si; «Nei men det går
bra i dag», «Du trenger det ikke i dag», og så fikk jeg litt opptur på det og gikk og fortalte meg selv at;
«Nei men da trenger du ikke noe hjelp».

Thomas:
Snakker vi om det egoet nå eller?

Kine:
Ja, snakker om egoet, langt og tydelig, for det var det jeg måtte kjempe mest med, faktisk.

Thomas:
Kjenner du deg igjen i den reisen?

Paal:
Jeg kjenner igjen hennes reise ja.

Thomas:
Ja, det gjør du, men jeg tenker på når du fikk din terapi. Var det sånn for deg også?

Paal:
Nei, egentlig ikke.

Thomas:
Du var klar du når du ble introdusert for muligheten?

Paal:
Jeg var meget klar, jeg var det.

Thomas:
Hvis du tenker på de ut her rundt oss, så har jeg jobbet noen år med mennesker i ulike områder, og det er
en del mennesker som strever rundt oss. Og jeg skal ikke si det at jeg er i mål, for jeg tror det er en reise som
varer livet ut. Fordi jeg opplever nye ting og jeg har stadig nye opplevelser fra barndommen som kommer litt
overflata. Men det jeg opplever er at jeg har funnet et verktøy. Så når jeg kjenner at tid og sted stemmer, eller
at når jeg er inspirert, eller det gjør vondt nok, så vet jeg hvor jeg skal gå for å håndtere det. Og bare det er jo
en enorm... Det oppleves som en lettelse da, at det finnes et...

Men i forhold til deg da Kine, hvor den terapien og den måten å løse de utfordringene på...
Hvor stor del av det har bidratt til resultatet ditt, tenker du?

Kine:
Jeg vil si 80, 90 prosent kanskje.

Thomas:
Så du var avhengig av den?

Kine:
Jeg var avhengig av den.

Og for meg, noen ganger kan man si at det kom for sent, men det kom helt på rett tid. Akkurat i det vaset jeg
begynte å tenke at, nå kan ikke jeg stå med alt alene, så kom det, så det ble veldig rett for meg. Og jeg har jo
vært innen psykiatri, men da var det ikke tidspunkt for å begynne å jobbe med noen ting, fordi at alt,
situasjonen, livssituasjonen min var så kaotisk, og de turte rett og slett ikke å begynne å ta i ting. Så for meg
nå, og fordi jeg har litt tanke på at vi trenger ikke bestandig å sette en diagnose på det, så ble det litt sånn
viktig for meg å bare få en terapaut som kunne være roa mi da, når jeg var i kaos.

Thomas:
Jeg har mye god erfaring fra psykiatri og, fra å jobbe der selv. Det gjøres mye bra der.

Kine:
Ja, det gjøres veldig mye bra der, men for meg så gikk det da, fordi at det kakket på overalt. Så det var liksom
ikke noe rom. Det var nye ting som hadde skjedd for hver gang jeg kom dit, og da var det ikke noe heldig å
begynne å skulle rote enda mer.

Thomas:
Nei, jeg tenker jo at, jeg ønsker jo ikke å snakke… Jeg fremsnakker jo EQ-terapien veldig nå, og det er jo fordi at
jeg brenner veldig for det, naturligvis, og fordi at jeg har egen erfaring med det. Men jeg mener jo det, at i et
samarbeid med andre tilbud, så tror jeg vi klarer å bidra da. 

Kine:
Ja, for det er jo ingenting som ikke sier det at du kan gå dobbelt opp, altså gå til psykolog, gå til kriseteam,
eller gjøre det du skal gjøre, og så samtidig få den litt ekstra terapi på støtte da, tenker jeg.

Thomas:
Ja, jeg hadde jo selv, hvis jeg kan dele en liten episode.
Nå før jul, så hadde jeg en opplevelse på en annen arbeidsplass jeg har, som var så brutal. Det hadde jo ikke
noe med meg å gjøre, men det var en opplevelse jeg hadde som var såpass brutal, at det satte meg veldig ut.
Og i dag, så snakker vi, eller mange snakker om det med helsegryta, eller den bøtta som vi da stablet
forutsetningene våre oppi, helseplager, mentale utfordringer, psykisk, ja, skjønner du? Og for meg, så
opplevde jeg at frem til det tidspunktet, gjennom det her med EQ-terapien og alt sånt, så hadde jeg stablet
den bøtta mi ganske stødig. Og etter den opplevelsen så var det som om at den bøtta bekka, så måtte jeg
begynne å stable, alt kom til overflaten, så måtte jeg begynne å stable den her bøtta på nytt igjen. Og da,
gjennom et godt apparat på arbeidsplassen min, så ble jeg tilbydd uendelig med psykologtimer, og det har
vært til ekstremt stor hjelp, fordi det vi har fokusert på da, mentalt sett egentlig, bare å håndtere en og en
ting, legge det tilbake, plassere ting i bøtta, hva skal vi ta ut av bøtta. Det var akkurat som at hvis du ser for
deg alle dørene, alle skuffene står åpne, og masse, jeg ble helt slått ut av det. Og jeg merket at etter to, tre
timer med psykologen, når vi fikk avklart en og en skuffe og lukket igjen, så kjente jeg hvordan jeg fikk helsa
mi tilbake da. Så jeg vil absolutt fremsnakke den delen av det helseapparatet vi har.

Paal:
Nå har jo du snakket litt om deg selv og din vei, og ganske mye om EQ-terapi, og du har sagt at du driver
med en psykologiutdannelse, så jeg lurer litt på, hva er målet ditt? Hva er det du ønsker med alt det her?

Thomas:
Ja, si det. Man blir inspirert til å hjelpe andre mennesker når man har fått hjelp selv. Man får jo lyst til å fortelle
om en god film man har sett selv. Man deler de tingene som man opplever verdifullt, tror jeg. Og jeg har ikke
noe annet mål, tror jeg, enn å prøve å øke sannsynligheten for at flere kan oppleve det samme som jeg gjorde.

Nå tok jeg tre tog for å komme meg ned til Skøyen, hver måned i tre år. Med hotell og alt, så var det en kostbar
reise for trønderen, for eksempel. Så det å kunne ha etablert et eller annet som gjør at vi har noe lokalt, her
oppe, som ligner litt på det tilbudet jeg fikk nedi der, det er absolutt et mål.

Også har jeg jo i tillegg et litt, jeg har lagt til noen ting som jeg synes er støttende. Når vi snakker om det med
den mentale balansen, for eksempel, så har jeg selv gått noen andre typer utdanninger og kurs som har vært
veldig støttende. Så når jeg samler de her verktøyene i et program eller et tilbud, så opplever jeg at vi har noe
verdifullt som vi kan dele med de rundt oss. De som kjenner at de er klare for det, ja. For er det en ting som
jeg har førstehånds erfaring med, så er det at for meg så var det to anledninger til å ønske en forandring i meg.

Det ene var når jeg ble inspirert. Vi satt jo som sagt timesvis i gruppe, og når vi hørte andre mennesker, og
observert deres reiser, og de utviklet seg, så ble vi jo inspirert. Vi fikk jo lyst til å prøve det samme selv.
Det samme opplever jeg når jeg hører lydbøker, sånne podcaster som dette, så blir jeg inspirert. Da, plutselig,
blir jeg bevisst om det utviklingspotensialet som ligger i meg da, og da kan jeg ta grep. Da bestiller jeg den timen,
da gjør jeg det som er bra for meg.

Eller, så hender det seg at konsekvensen av at jeg ikke har utviklet meg på de ulike områdene, gjør at jeg havner
i situasjoner i de relasjonene jeg har rundt meg, som blir så smertefulle at jeg kjenner at jeg våkner opp på en
måte, og ser at; "Oi, nå må jeg gjøre noe, sånn kan jeg ikke holde på."

For eksempel så er en av de måtene jeg har vært møtt på som barn, en konsekvens av det var det at det er ikke
alltid trygt for meg å være rundt andre mennesker. Så det er så enkle ting som når jeg befinner meg på
fotballtrening sammen med andre foreldre, til ungene mine, så har jeg kunne tidligere kjent på at jeg føler meg
utrygg her.

Jeg er usikker.

"Er jeg god nok her nå, eller?"

Og da har jeg kjent på at det her klarer ikke jeg lenger. Sånn kan ikke jeg ha det lenger.
Så har jeg snudd meg rundt, så har jeg spurt den som jeg da har fått hjelp av;

"Hva handler det om?"

Og så har jeg da fått en terapi på det og snakket litt om det, snur meg tilbake og kjenner at; oi, det er ikke 100% enda,
men kanskje har jeg en opplevelse av at jeg klarer å være på den fotballbanen der og kjenne at jeg er god nok, akkurat
som jeg er. Og det har en enorm verdi for meg. Og det har en enorm verdi når ungene står og kikker på meg som en
rollemodell. Når jeg står og viser mine unger at jeg er trygg. Jeg er den trygge her.

Så det er ekstremt verdifullt opplevelse jeg i hvert fall.

Paal:
Spennende altså.

Du har uten tvil mye kunnskap om, og stor evne til å hjelpe folk, og det er inspirerende for oss.

Thomas:
Ja, det er jo litt sånn, enkelte tar jo kanskje på ungdomsskolen et valg om en akademisk utdanning som gir dem en
del kunnskap. For eksempel en psykologiutdanning, eller en lege, eller sykepleier, eller innenfor helse, der du lærer
mye om deg selv, mentalt og fysisk. Jeg opplever jo at jeg måtte gå andre veien. Det var jo alle de episodene i meg
som bråket så høyt at jeg var nødt til å forstå mer om meg selv, hvordan jeg kunne få det bedre, som ga meg den
kunnskapen. Og da opplever jeg at jeg har en viss grad av erfaring i den kunnskapen også, som jeg finner veldig
verdifullt, da, og som gjør at jeg i dag, eneste jeg ønsker å jobbe med er mennesker, og være den samme for dem
som noen var for meg. Så iallefall første tida på EQ, så satte jeg jo samling etter samling og bare kikket på hvordan
de lærerne var. Det var helt nydelig å sitte og se på den hjertevarmen, måten de møtte oss på, på en sånn
ikke-dømmende måte. Det er jo veldig fokus på i EQ-miljøet, at det vi egentlig gjør er ubetinget kjærlighet i praksis.
Jeg vet ikke om dere kan kjenne dere igjen i det, i det terapirommet og, at så lenge du ikke blir møtt med et eneste
kritisk spørsmål, på en måte, så føles det bare helt trygt å bare ut med alt, del alt. Så det var helt vanlig i den
gruppedelen av de gruppesamtalen, at vi på en mandag kunne si at; "Nå hater jeg han", for å bruke et ganske sterkt
uttrykk, og så kunne jeg komme mandagen etterpå og si at; "nå elsker jeg han". Og jeg ble alltid møtt med at, "det tror
jeg på, jeg tror at slik er det for deg nå".

Og det er utrolig deilig å få den anerkjennelsen uten at man liksom; 'Sånn kan du ikke tenke.'

Paal:
Nei, sant, helt ikke-dømmende.

Thomas:
Så jeg har ikke satt i gang med all verden i dag. Jeg gir noen terapier på fritida. Jeg har ikke noen sånn type hjemmesider
eller noe sånt der, men etter hvert så tror jeg det blir å utvikle og sette i gang en del prosjekter, ja. Og spesielt det der
med å legge til rette for grupper. Oppdaget jo nå for et år siden at jeg kan jo ta en utdanning i utendørsterapi i tillegg.
Så jeg har i tillegg gjort det, og ser verdien av å ta med denne her prosessen ut i naturen. Det er jo en enormt deilig
opplevelse. Og i tillegg være ut i naturen, ja.

Paal:
Fantastisk.

Thomas:
Så nå har jeg kanskje pratet litt hull i hodet på dere, eller hvordan er det?

Kine:
Det var din tur i dag.

Paal:
Akkurat sånn det skulle være.

Thomas:
Veldig takknemlig for å få lov til å være gjest da.

Paal:
Det er vi veldig glad for at du vil, og det var en plan vi hadde fra starten, så det er vi glad for at vi fikk til så tidlig i prosessen.

Thomas:
Det blir spennende å følge dere videre, og se hva dere får til videre.

Paal:
Det blir spennende for oss også.

Hvis noen vil ta kontakt med deg, hvor går de?

Thomas:
Ja, si det? 

Paal:
E-post eller?

Thomas:
E-post går jo an.
Det går an å skrive en e-post til thomas.myrseth@gmail.com.

Paal:
Vi kan legge det i beskrivelsen på episoden.

Thomas:
Ja det går an.
Så det, helt i orden ja, setter pris på det.

Paal:
Bra.
Nei, men skal vi wrappe den der eller?

Kine:
Hørtes veldig greit ut.

Paal:
Takker for at du stiller opp og blir med.

Thomas:
Tusen takk for at jeg fikk komme.
Det er så utrolig rått gjort av dere, det dere holder på med nå.

Paal og Kine:
Takk for det.

Paal:
Da takker vi for følget for denne gangen, og så ses vi neste fredag.

Alle:
Ha det bra